bot og fellesskap

«I hine dager, da en katastrofe inntraff, ville man ha kalt til en felles bot. … Gud først, omdømmet etterpå», skriver Jana Solem i en kommentar til mitt innlegg «omdømme og dømmekraft». Hennes to kommentarer blir utgangspunkt for en ny debatt, som i likhet med «kirke og transparens» ikke skal dreie som om den aktuelle saken i bispedømmet. Her følger Janas to innlegg:

«In cinere et cilicio («i sekk og aske») var det første jeg tenkte på i sammenheng med razzia. Og da sikter jeg absolutt ikke til biskopen, men alle sammen, dvs. meg inkludert. I hine dager, da en katastrofe inntraff, ville man ha kalt til en felles bot. En korsvei opp til Frognersæteren, eller noe sånt. Gud først, omdømmet etterpå. Hver dårlig ting kan bli forvandlet til noe godt, ingenting er umulig for Gud. Hver synd kan bli til felix culpa («salige synd»).

Jeg kan ikke helt se hvordan Geelmuyden Kiese passer i nådelæren, men kanskje er jeg i likhet med deg «fordomsfull»?:-)

Før jeg nevner noe konkret – siden man henvender seg her til et ukjent publikum – så vil jeg presisere at uansett hva det eventuelt blir, er det nødvendig å forstå det som soningsoffer, ikke image-skapende «vi skal bli enda flinkere». Siden jeg ikke jobber hos politiet, så bryr jeg meg ikke om hvem som sitter med hvor stor skyld for hva i denne registreringssaken. Når slik en affære dukker opp, kan man også velge å se den som en nåde. Man lider riktignok, men med den rette innstilling kan selv et syndefall bli et utgangspunkt ikke bare til renselse, men åndelig vekst. Man kan til og med bli løftet mye høyere opp enn man var i utgangspunktet, så lenge man generøst samarbeider med Guds hjelpende nåde. Dette er Herrens besøkelsestid for bispedømmet, måtte man ikke velge å takke nei til nåden!
Det er ikke nok at fromme privatpersoner ber enda mer, faster litt til osv. Det trengs en fellesaksjon, helst med biskopens deltagelse eller i det minste velsignelse. Soningsofferet må ikke begrense seg bare til «registreringsrot», men alle synder. Når man gjør oppriktig bot for egne synder man selv ser, visker Guds miskunn vekk også de syndene man ikke ser selv (og som kan være betydelig verre enn de synlige). Siden registreringssaken fokuserer på biskopen og bispedømmet, er det tydeligvis behov for bot her, uansett hva de skjulte årsaker måtte være. Kombinasjon av passiv og aktiv renselse, hvor den passive går ut på å se saken som en nåde og bære den tålmodig.

Til de konkrete forslag: Ville det være mulig å sette en utendørs korsvei noe sted? Det trengs bare 14 enkle kors til det og en ås hvor det ville være tillatt. I Sentral-Europa har hver anstendig by og landsby en utendørs korsvei som går opp den nærmeste ås. Å gå en korsvei ute kan ikke sammenlignes med en korsvei i kirken! Hadde man fått til en utendørs korsvei her som resultat av registreringsrot, ville det sannelig vært en «felix culpa».
Et annet forslag: Fra Palmesøndag til Påske kunne man ha en «bønnevakt for bispedømmet». Konkret, uken ville bli delt opp i timer og hver interessert kunne skrive seg opp på en for vedkommende passende time, som han/hun ville tilbringe ved å be rosenkrans for bispedømmet, enten foran tabernakelet i St. Olav i Oslo (katedralen), eller (grunnet avstander og andre praktiske hensyn), bare mentalt knelende foran tabernakelet i St. Olav. Kunne dette utlyses via katolsk.no /Geelmuyden Kiese og via prekestolen, ville det sikkert meldes nok folk til å dekke alle timer i Den stille uke.» Jana Solem