noen tanker om kirken

«Kan noen hjelpe meg å forklare hva en kirke er?» – Nødropet ble sendt ut via Twitter forleden, og bakgrunnen var en diskusjon om hvorvidt Den norske kirke burde starte egne skoler eller ei.

For human-etikeren var kirken verken mer eller mindre enn en hvilken som helst annen interesseorganisasjon, og alt som kunne tenkes å bidra til å svekke det offentlige skoletibudet av det onde. Som interesseorganisasjoner flest, bør ikke kirken ha privilegier av noe slag –

Sett utenfra er det ikke så rart. Kirken er en organisasjon, med en bestemt struktur og ledelse – kanskje ikke helt tidsmessig, men likevel. Fra et katolsk ståsted er den også noe mer. Mye mer. I motsetning til andre interesseorganisasjoner kan den ikke oppløses, endres eller nedlegges med absolutt flertall. Den har sitt mandat, ikke fra et flertall av medlemmene, men fra Kristus selv som på et bestemt tidspunkt ga den et løfte om at den aldri skal forgå. Den er et sakrament i verden; et tegn og et redskap for Guds barmhjertighet og nåde. Den er en åndelig størrelse som sprenger grensene for tid og rom – et fellesskap av døpte, av levende og døde – som sammen tilber og lovpriser Gud, og som har endelige sitt mål og sin mening i det evige liv med Gud –

Men forklare det for en ikke-troende? Er ikke det som å forklare en døv musikk? Eller kan man i det minste håpe på en åpenhet som aner at horisonten blir en annen når man åpner for det transcendente enn når man opererer med enkel matematikk?

Ikke vet jeg. Kirkens vitnesbyrd svekkes av dens egen historie som rommer svik, motløshet, korrupsjon, troløshet – men den er også er martyrenes og helgnenes historie – Kan man virkelig se den uten å ha mottatt troens gave?

Denne siste måneden har vært full av store kirkelige hendelser – Selv var jeg en av mange i Rouen for å feire tusenårsminnet for hellig Olavs dåp, og med det grunnlaget for kirkens komme og kristningen av Norge. En storstilt feiring med et nyskrevet Olavsoratorium, konserter, foredrag, en stor økumenisk gudstjeneste med deltagelse fra erkebiskopen i Rouen og Normandi, og deltagelse både fra Den norske kirke og vår hjemlige katolske. Høydepunktet var den avsluttende pontifikalmessen søndag hvor en relikvie av hellig Olav ble overrakt erkebiskopen i Rouen. Olav kom tilbake.

«Dåpen i Rouen var begynnelsen på slutten for den gamle orden som satte ætten foran enkeltmennesket, æren foran individet. Humaniteten som kom med kristendommen var en ny idé; synet på at mennesket hadde egenverdi. Humanismen var opprinnelig en kristelig dyd, noe mange antireligiøse bevegelser synes å glemme i sin iver etter selv å annektere begrepet og fremstille det som en motsats til kristendommen,» sto det å lese i VG.

Det var her, i Rouen, det begynte, sa p. Egil Mogstad, med den unge vikingkongens dåp, og det er derfor vi nordmenn vil takke normannerne og si: Takk, Normandie, du er i sannhet vår Gudmor!

Jo, det var en fryd å være kirke i Rouen!

Samtidig var det ekstraordinær bispesynode om familien i Roma, og den var ekstraordinær i mer enn ett henseende. En usedvanlig åpenhet preget diskusjonene, og alle de vanskelige spørsmålene (som i sær vestlige land strir med) kom på bordet. Vi ble vitne til kardinaler i åpen uenighet, og mediene fikk til fulle tilfredsstilt sin hang til konflikter. «Såpe-opera», «kaos», «jordskjelv» var noen av karakteristikkene.

Og det stemmer at inntrykkene var forvirrende. Vekselvis hadde konservative og liberalere noe å klappe for, skal vi tro enkelte medier, men de konservative trakk nok en gang det lengste strået, ifølge de samme. Bare for nok en gang å vise hvor lite dekkende disse kategoriene er for å beskrive det som faktisk foregår. Kirken er ikke en parlamentarisk forsamling og kan ikke tolkes med politiske kategorier. Det gjelder også avstemninger. Avstemningene ved synoden er ikke endelige, men ment å være rådgivende for paven som til syvende og sist er den som treffer beslutningene.

Det er viktig å merke seg at det til denne dag ikke vært snakk om å endre Kirkens grunnleggende lære om ekteskapets uoppløselighet, eller å gi etter for en moderne, vestlig sekulær agenda. «Aldri har ekteskapet og familien vært under større angrep», sa han til en gruppe pilegrimer bare dager etter synoden, «i en tid hvor en bruk-og-kast-mentalitet preger kulturen. Men spørsmålene som ble reist var om og hvordan kirken bedre kan møte mennesker i ofte vanskelige og komplekse livssituasjoner.

Det ekstraordinære ved denne synoden var at alle synspunkter kom frem. Tidligere synoder har ofte vært mer et spørsmål om sandpåstrøing enn reell diskusjon. Innledningvis oppfordret pave Frans deltagerne til å snakke med frimodighet og lytte med ydmykhet. Det endte med noen overraskende uttrykk for solidaritet med «sårede» familier og par som er gift utenfor kirken og samboere. Men det ble ikke oppnådd to tredjedels flertall i flere av de mest brennende spørsmålene mht å tillate fraskilte gjengifte adgang til å motta sakramentene og pastoral omsorg for homofile.

I sin oppsummerende tale advarte pave Frans mot «tradisjonalismen» på den ene siden og dens fiendtlige mangel på fleksibilitet og dens innestengthet i loven, og på den andre, «såkalt progressive eller liberale» som opererer med en «villedende nåde» som vil forbinde sår uten å rense eller helbrede dem. Pave Frans er tydelig på at hans «fiender» er alt som står i veien for gledens evangelium – de radikale verdiene som kristentroen er rotfestet i.

Kirken er både mor og lærer, som han uttrykte det, hellige Johannes XXIII, i sin encyklika «Mater et Magistra», 1961. Og utfordringen er å balansere mellom å være omsorgsfull, kjærlig mor og tydelig lærer.

Det kan se ut som om pave Frans forsøker å få en oversikt over valgmulighetene for å finne ut hva som kan gjøres for alle de menneskene som lever i pastoralt sett vanskelige livssituasjoner, og som det ikke finnes én løsning eller enkle løsninger for.

En av kommentatorene (Rev. Dwight Longenecker) sa det slik: I diskusjonene under synoden hørte vi ekkoet av Peter og apostlene som i sin tid strevde med å forene Guds overraskende innspill med deres egen forståelse av loven (jfr. Apg 11,7ff). Under synoden var Peters etterfølger sammen med biskopene for å lytte og søke Åndens ledelse – gjennom konfliktene. Dette er den «rotete» metoden vi har for å oppdage hvordan uforanderlige sannheter kan anvendes på en verden i hurtig forandring, og hvordan vi enda en gang lærer å kjenne mysteriet i Kristi kirke som ‘alltid er gammel, alltid er ny’.

Det er slik Den katolske kirke beveger seg fremover.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s