den fæle helgenkongen

Innlegg i Vårt land, lørdag 2. august – noe utvidet: Det slår aldri feil. Omkring olsok melder de kritiske røstene seg – de som vil trekke hellig Olav ned på jorden – gjøre ham til den fæle vikingen han en gang var og slutte å snakke tull om hellighet. Olav var ingen helgen!

Ikke alltid, men ofte nok kommer anklagene fra mennesker som selv ikke har noe levende forhold til helgener og helgenkult. De har allikevel meninger om hva en helgen bør være (=dydsmønster), og innvendingen mot Olav er gjerne at han var definitivt ikke «Guds beste barn».

Kraftsalven i år kom fra stortingsmann og SV-politiker Torgeir Fylkesnes som påstår at Olav både var sadist og massemorder. Vårt land sørget for å sanke inn reaksjoner. Best likte jeg middelalderhistoriker Sverre Bagges usentimentale kommentar: «han drepte selvfølgelig folk når han mente det var nødvendig.»

Jeg prøver alltid å få med meg litt av det som sies og skrives i disse årlige rundene. Klassekampen kommer ofte godt fra det. Edvard Hoems «Etter olavsfesten», hvor han beskriver trosskiftet i middelalderen som et sivilisatorisk fremskritt, er ypperlig. Også den korte og nøkterne oppsummeringen i forkant av festen som jeg gjengir i sin helhet: «Fra slaget på Stiklestad 29. juli 1030 der Olav Haraldsson ble drept til helgenkongen og martyren Olav den hellige var skapt, gikk det knapt et år. Etter Olavs helligkåring foregikk det ikke noen væpnet motstand mot kristendommen i landet. Olavs død kom til å besegle både rikssamlingen av landet og kristningen av folket. Det var kongemakten og kirken som sammen skapte helgenkongen, men folkets medvirkning måtte til for at prosessen skulle lykkes. Olav den hellige ble den store omsorgspersonen i norsk middelalder og var elsket av folket.»

Så elsket var han at reformatorene på 1500-tallet så seg nødt til å skjule gravstedet hans. 500 år har man brukt for å få bukt med «avgudsdyrkelsen», relikvier, helgenkult og dertil hørende pilegrimsvandringer. 500 år for å riste av seg arven fra den mørke middelalder. Nå går man pilegrim som aldri før og leter etter Olavs grav. Hvis man finner den, blir det interessant å se hvordan man i en luthersk katedral velger å forholde seg til hans levninger.

Sånn sett er det godt å lese MF-rektor Vidar Haanes kommentar. Han synes Olavsfeiringen er problematisk: «Jeg er kritisk til å fremheve slaget på Stiklestad og gjøre Olav til en nasjonal helgen». Personlig ville jeg jo tro at det ville være vanskelig å gjøre ham til helgen i det tatt, men OK, men så legger han til: «Det er ikke noe å feire at han var en voldsmann.»

Det er det jo ikke vanskelig å være enig i, men hvem gjør det?

Redaktør Jon Magne Lund fant ingen som dyrket voldsmannen eller vikingen, enn si mennesket Olav under olsokfeiringen i Trondheim. Og det er ikke det minste rart, det gjør ikke en gang vi katolikker som hemningsløst feirer denne vår store forbeder hos Gud.

Det er martyren Olav vi feirer. Men hva mener vi med det? De klassiske martyrer som vi kjenner fra kirkens første tid, ga alt i tider av forfølgelse, de gikk i døden for ikke å kompromisse med sin tro. Nå er martyriet på et vis havnet i vanry pga selvmordsbombere som dreper seg selv og tar andre med seg i døden. Dette har ingenting med det kristne martyrium å gjøre. I følge den jødiske filosofen, Abraham Joschua Heschel (1907-1973), kvalifiserer heller ikke selvmord til martyriet. Han sier: «det finnes bare ett virkelig alvorlig problem, og det er martyriet. Det står om spørsmålet: Er noe av en slik verdi, at det lønner seg å leve for det, og stort nok til at man kan dø for det? Vi kan bare leve sannheten, når vi også har kraft til å dø for den – Selvmord er noe annet, selvmordet er flukt fra det onde, en resignasjon inn i det absurde, en negasjon av menneskets transcendente betydning – Martyren, derimot, vitner om det hellige trass i det onde, martyren er vitne om det transcendente og menneskets orientering mot det transcendente -» (Sitert fra Riccardi, Andrea: Salz der Erde, Licht der Welt, Herder, 2002.)

Og Sigrid Undset sier: «Med martyr mener vi gjerne et menneske som lider, helst lider urett. Middelalderen mente med en martyr først og fremst et menneske som hadde fått rett. Martyriets tyngdepunkt lå ikke i lidelsen, men i triumfen. Martyrene trodde på en usynlig åndelig kraft som var sterkere enn alt i materiens verden -» (Essays og artikler, Aschehoug, 2004-2008.)

Martyren rører ved evigheten, hjelper oss å løfte blikket, se ting i et større perspektiv – Guds eget. Og der er det jo gjerne slik at de som i verdens øyne ikke er «Guds beste barn», med troens blikk kanskje nettopp er det.

Så i grunnen har de et poeng, de som vil trekke helgenkongen ned på jorden og forteller oss hvor fæl han var. De har rett! Olav var ikke noen «helgen» i overfladisk forstand, han var heller ikke «Guds beste barn» – nettopp derfor kunne han bli det! Det er bare de som trenger Guds hjelp og som innser det, som kan bli helgener – ikke de andre – det er nok å lese evangeliet for å skjønne det (Luk 18,9-14).

Ja, Olav var kriger og opplært til å kjempe, men kampen rettet seg etterhvert også mot ondskapen i ham selv – sin egen indre fiende, og han ble omvendt og døpt i Rouen i Frankrike i 1014. Et tusenårsjubileum som skal feires i oktober. Ifølge en annen stor Olav-venn, p. Olav Müller, er hellig Olav en «syndig» helgen og nettopp derfor en helgen for vår tid. For, som p. Olav sier, helgeners fortrinn ligger ikke i en plettfri moralsk vandel, men i at de lar nåden seire i sitt liv.

3 tanker på “den fæle helgenkongen

  1. Takk for ein flott oversikt over all synsinga rundt vår helgenkonge, og med dine gode kommentarar attåt!
    Eg opplever ofte at ein er heilt historielaus når ein tek fatt i Olav sine krigar – som om han hadde hatt noko alternativ med fri presse, demokratisk styresett og FN ved forhandlingsbordet… Det blir på det planet som når Miss World røper at ho er imot krig. – I ein kultur der det var eit nederlag å døy på sotteseng, altså ikkje på slagmarka, så var ikkje krig noko ein kunne velje bort, men noko ein måtte kjenne meininga med, dvs. verdien som låg forut for sjølve krigen. Olav hadde med seg ein arv frå Rouen i det året 1014. Det hadde overtydd han om kven som er Kongen over kongane, og kven det er verd å døy for. Slik vart han også Rex Perpetuus Norvegiae.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s