sommeridyllen som ble brutt

Årets sommer har så langt vært ganske enestående – Her i Oslo hvor jeg tilbringer den, har den vært akkurat slik vi gjerne vil ha den – sol og blå himmel, varm sjø, milde kvelder. En stund så det ut til at hovedsak i mediene skulle være hvorvidt vi kunne spise rekene våre med god samvittighet eller ei. Men det er nå blitt et underordnet spørsmål –

Et fly ble skutt ned i Ukraina, krigen mellom Hamas og Israel blusset opp igjen og Gaza bombes sønder og sammen. I Irak farer terrorgruppen som kaller seg Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) brutalt frem mot kristne, fordriver dem fra deres hjem, brenner og vandaliserer kirker og klostre. Dette er en gruppe med forgreninger til Syria hvor forholdene heller ikke er blitt det spor bedre. Og som om ikke det var nok, gikk terroralarmen i Norge sist uke. Jo, sommeridyllen ble definitivt brutt –

Daglig fores vi med bilder og beretninger om uskyldige mennesker som plutselig rives bort, vi konfronteres med en uhyggelig vold og et voldsomt hat.

En medsøster i Irak, sr. Maria Hanna, skriver i et brev nylig om hvordan kristne ble fordrevet fra Mosul i Ninive-provinsen etterat ISIL overtok. De ga kristne tre valg: enten å konvertere til islam, bli og betale en månedlig skatt til ISIL, eller forlate Mosul, og da uten å ta med seg annet enn det de sto og gikk i.

16. juli begynte kristne å forlate byen. Tok de med seg verdisaker, ble de stoppet på veien og fratatt disse. Bare to dager etterpå var ISIL i ferd med å tømme hjemmene deres og annektere dem. De kristnes eiendommer ble markert med en N for nasareer – det arabiske ordet for kristen, husene til sjiamuslimene som også ble fordrevet, ble merket med en R for rejecting – altså sjiamuslimer som nekter å bøye seg for ISIL. Frykten fra Mosul har spredt seg til andre byer i området der de tar imot flyktningene og deler det lille de har med dem – byer som mangler både vann og strøm.

Nå har søstrene sin retrett – samlet i bønn og stillhet lider de med og for sine forfulgte og forviste landsmenn.

Tilfeldighetene ville at jeg har hatt et par bøker liggende på skrivebordet mitt en stund med den hensikt, naturligvis, å fordype meg i dem. Jeg har bladd litt i dem nå og da, lest litt her og der – «Martyrdom», heter den ene, av en engelsk forsker Paul Middleton. Den dreier seg om hvordan de tre store religionene, jødedom, kristendom, islam, ser på martyriet som fenomen. Den andre omhandler trosvitnesbyrd og kristenforfølgelse i det 20. århundre – Salz der Erde, Licht der Welt, skrevet av Andrea Riccardi, grunnleggeren av St. Egidiofellesskapet i Roma. Boken bygger på arbeidet i kommisjonen som skulle lage et nytt martyriologium for det 20. århundre. Et initiativ fra Johannes Paul II som en forberedelse til jubelåret 2000.

Og titlene er flere. Det er slett ikke uten grunn at de kommer nå. En av de bøkene som kom i fjor er skrevet av den kjente journalisten og Vatikankjenneren John Allen. Den har tittelen «The Global war on Christians». Her sier han blant annet at denne «krigen» er den største nyheten i vår tid som aldri er blitt formidlet, som mediene i det store og hele ikke har vist synderlig interesse for.

Og han spør – hvorfor overses kristenforfølgelsen så ofte? Han lanserer selv noen svar. De fleste ofrene er fattige og ikke-hvite og lever og dør langt under radaren for vestlige mediers oppmerksomhet. Dessuten står denne globale krigen også i motsetning til en seiglivet og utdatert stereotypi av kristendommen, hvor kristendommen er undertrykkende heller enn undertrykt.

Sannheten er, sier han videre, at når religionsfriheten trues i Vesten, kan noen saksøkes, i mange andre deler av verden kan man bli skutt- det er opplagt hva som er det alvorligste scenariet.

Nå er det en viss type «martyrium» som er blitt aktuelt mediemessig, ikke først og fremst på grunn av mennesker som blir forfulgt, men på grunn av selvmordsbombere som dreper seg selv og tar andre med seg i døden. Dette har ingenting med det kristne martyrium å gjøre. Ifølge Riccardis bok kvalifiserer heller ikke selvmord til martyriet. Den jødiske filosof, Abraham Joschua Heschel (1907-1973), siteres der han sier at «det finnes bare ett virkelig alvorlig problem, og det er martyriet. Det står om spørsmålet: Er noe av en slik verdi, at det lønner seg å leve for det, og stort nok til at man kan dø for det? Vi kan bare leve sannheten, når vi også har kraft til å dø for den – Selvmord er noe annet, selvmordet er flukt fra det onde, en resignasjon inn i det absurde, en negasjon av menneskets transcendente betydning – Martyren, derimot, vitner om det hellige trass i det onde, martyren er vitne om det transcendente og menneskets orientering mot det transcendente -»

Det er ikke døden i seg selv som «gjør» martyren på kristen mark, men den indre grunn, årsaken, innstillingen som fører dem dit. Den kristne martyren dør ikke for en idé, men dør med én som alt har dødd for oss. Martyren har ikke resignert for ondskapen, men lider og kjemper i troen på og håpet om at det absurde og meningsløse ikke er tilværelsens siste ord.

I kveld innleder vi feiringen av en annen stor martyr, Olav den hellige, Norges vernehelgen og evige konge. Og som vanlig rundt olsoktider melder kritiske røster seg. Olav var ingen helgen, sies det – tvert imot han var en sadist og massemorder, som han sa stortingsrepresentanten, Torgeir Fylkesnes, nylig, og la til at kirken har tilpasset historien om ham på en måte som moderne kommunikasjonsbyråer kunne lære av. Olav var viking og har sikkert både ett og flere liv på samvittigheten – men å kalle ham sadist er det ikke dekning for, sier historiker Sverre Bagge, «men han drepte selvfølgelig folk når han mente det var nødvendig». Og rektor på det lutherske Menighetsfakultetet synes Olavsfeiringen er problematisk – «Det er ikke noe å feire at han var en voldsmann», sier han. Nå er det heller ikke det vi gjør, da. Det var hans død som ga ham martyr- og helgenstatus, ikke hans plettfrie vandel.

Ja, Olav var kriger og opplært til å kjempe, men kampen rettet seg etterhvert også mot ondskapen i ham selv – sin egen indre fiende, og han ble omvendt og døpt i Rouen i Frankrike i 1014, antar vi. Et tusenårsjubileum som skal feires i oktober. Ifølge en annen Olav, og en stor Olav-venn, p. Olav Müller, er hellig Olav en «syndig» helgen og nettopp derfor en helgen for vår tid. For, som p. Olav sier, helgeners fortrinn ligger ikke i en plettfri moralsk vandel, men i at de lar nåden seire i sitt liv.

Olav ga sitt liv for Kristus. Vi går inn i et festdøgn med hellig Olavs død og hans kristningsverk i fokus. Det er rett og godt å takke Gud for ham, men la oss også forene oss i bønn for og med alle dem som i dag blir forfulgt og blir drept for sin tros skyld.

God olsok!

(Innlegg i Vatikanradioen, 28. juli 2014)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s