grunnen til vår glede

Kristi himmelfartsdag er kanskje ikke umiddelbart forståelig. Da Jesus ble tatt opp til himmelen, vendte disiplene tilbake til Jerusalem «fulle av glede», leser vi. Benedikt XVI gjør seg noen refleksjoner over nettopp dette i «Jesus fra Nasaret. Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen», Avenir forlag, 2011:

«Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud» (Luk 24,50-53).

Denne avlsutningen forbauser oss. Lukas sier at disiplene var fulle av glede da Herren forlot dem for siste gang. Vi ville forventet det motsatte. Vi ville forventet at de satt rådløse og fortvilet tilbake. Verden hadde ikke forandret seg, Jesus hadde forlatt dem for godt. De hadde fått et oppdrag som var umulig å gjennomføre og som overskred deres krefter. Hvordan skulle de stå frem for menneskene i Jerusalem, i Israel, i hele verden og si: «Denne Jesus, som tilsynelatende mislyktes, er faktisk alles frelser»? Enhver avskjed etterlater seg sorg. Også om Jesus forlot dem som levende: Hvordan skulle hans definitive adskillelse fra dem ikke gjøre dem triste? Og likevel – det står at de vendte tilbake til Jerusalem i stor glede og priste Gud. Hvordan kan det forstås?

Det som i hvert fall kan sies er at disiplene ikke følte seg forlatt. At de ikke så det slik at Jesus hadde forsvunnet langt fra dem til en utilgjengelig himmel. De er åpenbart sikre på at Jesus fortsatt vil være nærværende om enn annerledes enn før. De er sikre på at han nettopp er nærværende blant dem på en ny og mektig måte, som den oppstandne jo også hadde sagt ifølge Matteus. De vet at «Guds høyre» som han er «opphøyd til», innbefatter en ny form for nærvær, at han nå er permanent tilstede blant dem, slik nettopp bare Gud kan være oss nær.

Disiplenes glede etter «himmelfarten» korrigerer vårt bilde av denne hendelsen. «Himmelfart» er ikke å forsvinne til en fjern sone i kosmos, men den er den vedvarende nærhet som disiplene erfarer så sterkt at den blir en kilde til varig glede.

(…)

Det er en vakker  liten historie i evangeliet (Mark 6,45-52 par.) hvor Jesus foregriper denne form for nærhet under sitt jordiske liv og gjør den lettere forståelig for oss.

Etter brødunderet ber Jesus disiplene sette seg i båten og dra til den andre siden, til Betsaida, mens han selv sender folket avsted. Han trekker seg så tilbake «i fjellet» for å be. Disiplene er alene i båten. Det er motvind, sjøen er opprørt. De føler seg truet av kraften i bølgene og stormen. Herren er tilsynelatende langt borte i bønn på fjellet. Men fordi han er med Faderen, ser han dem. Og fordi han ser dem, kommer han over sjøen til dem, setter seg sammen med dem i båten og gjør det mulig for dem å fortsette til målet.

Dette er et bilde på Kirkens tid – og rettet også til oss. Herren er på Faderens fjell. Derfor ser han oss. Derfor kan han til enhver tid gå ombord med oss i vårt livs båt. Derfor kan vi alltid påkalle ham og alltid være sikre på at han ser og hører oss. Kirkens båt seiler også i dag i historiens motvind over tidens opprørte hav. Ofte ser det ut som om den vil gå under. Men Herren er der og kommer til rette tid. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» – det er den kristne tillit, grunnen til vår glede.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s