To paver – to helgener

Det ble skrevet historie i Roma i dag da pavene Johannes XXIII og Johannes Paul II ble helligkåret i én og samme seremoni. 800 000 deltagere i messen som også inkluderte 24 statsoverhoder og 35 statsministre. I tillegg ikke mindre enn 150 kardinaler, 1000 biskoper og 6000 prester – ja, og så to paver, da. Heller ikke det daglig kost –

Og bare for å gjøre oss ferdig med tallene: I løpet av de siste tusen år er bare 7 paver blitt helligkåret – de øvrige 78 er fra det første årtusen – et anselig antall egentlig når pave Frans er nummer 266 i rekken av paver –

Og hva mer er – de to pavene det dreier seg om – kjenner vi, vil en del av oss kunne si. De er fra vår egen tid – og uten tvil de to største pavene i det 20. århundre. «De var prester, biskoper og paver som gjennomlevde dette århundrets tragiske hendelser, men uten å bli overmannet av dem. For dem var Gud sterkere, troen var sterkere, troen på Jesus Kristus, menneskenes frelser og historiens Herre enda sterkere», sa pave Frans i kanoniseringsmessen.

Både Johannes XXIII og Johannes Paul II satte dypt preg på kirken og det århundre de levde i. Begge hadde en sjelden utstråling og ganske usedvanlig appell. Johannes XXIII mild, humoristisk og faderlig, Johannes Paul II til å begynne med kraftfull og uredd, mot slutten ydmyk og lidende. Ikoner hver på sitt vis.

Og veldig forskjellige.

Johannes XXIIIs pontifikat var kort, fra 1958 til 1963, men han innkalte til Det annet vatikankonsil og åpnet for «aggiornamento», oppdatering av Kirken i en verden som hadde forandret seg voldsomt, og hvor Kirken måtte finne sin plass på ny. Han ville åpne kirken mot den moderne verden, en dialogens mann. Johannes XXIIIs siste ensyklika Pacem in Terris, hvor han henvendte seg til «alle mennesker av god vilje», forsterket bildet av ham som en fredens budbærer, noe som forøvrig ble bekreftet av hans samtidige; både Nikita Krutsjov, Sovjetunionens statsminister, og John F. Kennedy, USAs president, fremholdt begge pavens innsats under Cubakrisen som viktig for en fredelig løsning. Han minnes som «den gode pave Johannes» og er umåtelig populær og avholdt, ikke minst i hjemlandet Italia.

Johannnes Paul IIs lange pontifikat fra 1978 til 2005 var preget av hans kamp mot kommunismen, hans vektlegging av katolsk identitet og katolske tradisjoner, og hans kamp mot det han kalte «dødens kultur» – han blir ofte tatt til inntekt for en mer restriktiv og konservativ linje. Men dette er bare én av sidene ved hans pontifikat.

Han var også den første pave som besøkte en synagoge og som ba i en moske, han innstiftet den interreligiøse bønnedagen for fred i Assisi, han besøkte Israel og stakk en bønnelapp inn i klagemuren hvor han ba om tilgivelse for de synder som var begått mot jøder fra kristnes side. Hans botsgudstjeneste i år 2000 hvor han gjentok dette og mange andre feil i Kirkens historie, hans avvisning av dødsstraff, hans kamp mot invasjonen av Irak – bare få eksempler fra et langt pontifikat – gjør at man ikke så lett kan sette merkelapper på ham. Hans utallige reiser – mer enn hundre til sammen til nærmere 130 land – hvor han samlet store menneskemengder, er et annet trekk ved hans pontifikat. Han er nærmest uslåelig når det gjelder å samle mennesker – han innstiftet Verdensungdomsdagene som samler millinoner av ungdommer – flest i Manila i 1995 med fem millioner deltagere.

Vi husker fra Johannes Paul IIs begravelsesmesse – bannerne og ropene: Santo subito! Helgen nå!

Og det er slik det begynner – enhver helligkåring egentlig – med de troendes kult, de troendes ønske om å ære noen som helgen.

Slik det har vært helt fra begynnelsen av – de første helgnene var de kristne martyrer som forble trofaste selv under forfølgelse og som ga sitt liv for troen – deres død ble deres nye fødsel, og deres dødsdag og feiringen av denne opphavet til helgenkulten.

De første tusen år av kirkens historie ble helgener kåret lokalt. Det var ingen langtekkelig helligkåringsprosess i Roma – verken Maria eller apostlene ble noensinne kåret til helgener, de ble bare feiret som det, og det var nok. Heller ikke vår egen hellig Olav for den del. Først på 1100-tallet ble det strammet inn på prosessene, og fra 1200-tallet av var det et krav at biskopen av Roma skulle godkjenne helgenen. Omfattende metoder ble tatt i bruk for å finne ut om kandidaten virkelig kunne tjene som forbilde for heroisk tro, og mirakler på kandidatens forbønn måtte godkjennes.

En prosess Johannes Paul II forøvrig forenklet – han ønsket å løfte frem helgener som representerer hele spekteret av levd kristent liv – legfolk og ektepar – for å gjøre det klart at hellighet er målet for ethvert kristent liv, ikke kun for en elite av prester og ordensfolk. Eller paver for den del –

Nå er det ingen selvfølgelighet at paver helligkåres, og en helligkåring av en pave er ikke det samme som en helligkåring av hans pontifikat, et slags autoritativt stempel på alt det han har sagt og gjort. Og det er et viktig poeng.

Det var det også for Johannes Paull II da han i år 2000 saligkåret to av sine forgjengere, Pius IX og Johannes XXIII. Her sa han blant annet at «hellighet leves i historien og helgener er ikke unndratt fra menneskelivets begrensninger og betingelser. Når Kirken saligkårer en av sine sønner, så er det ikke de spesifikke historiske valg som feires, men vi ser personens heroiske dyder og priser den guddommelige nåden som skinner gjennom ham»

JPII sa videre at det er i dag «deres hellighet vi feirer, en hellighet som består i et dypt og transformerende forhold til Gud, som bygger på og erfares gjennom den daglige forpliktelsen til å gjøre Guds vilje.»

Helligkåringen er Kirkens offisielle anerkjennelse av at denne personen har levd et hellig liv – som altså ikke er det samme som et feilfritt liv – og nå lever hos Gud og kan gå i forbønn for oss. Hellighet er alltid dypt individuelt – det finnes ikke én måte – men like mange måter som det finnes mennesker – hver og én på sitt unike vis. Nåden bygger som kjent på naturen – og på høyst ulike naturer.

Som tilfellet er med våre to hellige paver.

I helligkåringsprosessen hører også mirakler hjemme. To for å være nøyaktig. Når det gjelder Johannes XXIII, så har pave Frans sett bort fra dette. Noe han kan der hvor det kan vises til en vedvarende og langvarig fromhet blant de troende for å ære personen som helgen. Det er tilfelle med Johannes XXIII.

Nå vil noen si: hvilken betydning har så det? Vi tror så allikevel ikke på mirakler – Men det er i så fall synd – hvis vi ikke tror Gud kan gjøre noe som helst i våre liv eller andres, undergraver vi på sett og vis en ganske fundamental side ved vår tro.

Johannes XXIII og Johannes Paul II ble helligkåret på den søndagen som har fått navnet den guddommelige barmhjertighets søndag. Det var Johannes Paul II som ga dagen dens navn og som understreket verdens behov for barmhjertighet ved helligkåringen av sr. Faustyna, og i ensyklikaen Dives In Misericordiae. Men Johannes XXIII huskes også for talen ved åpningen av Det annet vatikankonsil hvor han fremhevet nødvendigheten av en kirke som heller bruker «bamhjertighetens medisin enn strenghetens». En appell pave Frans neppe har problemer med å underskrive.

Han avsluttet forøvrig sin preken ved helligkåringen med ordene: «måtte de begge lære oss å gå dypere inn i den guddommelige barmhjertighets mysterium, som alltid håper og tilgir, fordi den alltid elsker -»

(Innlegg til Vatikanradioen 28. april 2014)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s