et kvinnesynspunkt

«Et kvinnesynspunkt» er en essaysamling av Sigrid Undset, et kampskrift hvor hun reflekterer over kvinnens rolle som husmor, ektefelle og mor. Det var ikke særlig populært blant sin tids kvinnesakskvinner da det kom i 1919, og er det for den del heller ikke blant dagens.

Kvinner er tråden i mine refleksjoner denne mandagen i Vatikanradioen.

Vi er i mars måned. Måneden hvor vi feirer høytiden for Herrens bebudelse, Maria Budskapsdag – en høytid vi forøvrig innleder feiringen av om noen få timer, og det er måneden for den internasjonale kvinnedagen, 8. mars.

Det kan saktens være gode grunner for å feire 8. mars – Fortsatt kommer kvinner dårlig ut når det gjelder helse, utdanning og elementære rettigheter i store deler av verden.

I Norge opplevde vi i år økt deltagelse om denne dagen. Etter å ha mistet oppslutning gjennom flere år, var deltagelsen plutselig oppe på samme nivå som på 70-tallet – bare i Oslo var det 10.000 som stilte i demonstrasjonstoget – og hvorfor? Det var abortsaken som mobiliserte. Parolene var klare – ingen skal true kvinners soleklare rett til fri abort – derfor: «nei til legers reservasjonsrett».

Nå er det et faktum at kvinners rett til abort står sterkere enn noen gang i Norge. Det finnes knapt noen politisk motstand mot dagens abortlov som sikrer kvinnen fri og selvbestemt abort frem til 12 svangerskapsuke. Legers rett til å reservere seg mot å utføre aborter har vært gjeldende siden loven om svangerskapsavbrudd, som den heter, ble innført i 1978. Loven ga og gir helsepersonell ved sykehusene rett til å reservere seg mot å medvirke til abortinngrepet, og innrømmer dermed at abort er et komplisert etisk spørsmål og at det må være akseptabelt både å være imot abort og å nekte å hjelpe til med det.

I tillegg finnes det også leger – noen ganske få – som reserverer seg mot å henvise til abort. Denne «retten» som ikke er nedfelt i abortloven, har i praksis fungert slik at leger har henvist pasienter til andre kolleger når spørsmålet om abort har kommet opp. Fastleger jeg kjenner sier at det kan dreie seg om en til to ganger årlig. Det har fungert smidig, og det er få om noen klager på ordningen. Og i Oslo går ni av ti kvinner direkte til sykehusenes gynekologiske avdelinger uten å gå veien om fastlegen.

Nå har det imidlertid blitt et stormløp mot denne retten og mot «reservasjonslegene», som de kalles, fordi de angivelig truer kvinners rett til abort. Katastrofealarmen gikk og folk mobiliserte.

Abortloven er åpenbart en hellig ku som ingen har lov til å diskutere, og det til tross for den enorme utviklingen på det medisinske området, som setter den abortsøkende kvinnen i dag i en helt annen situasjon enn da loven ble vedtatt på 70-tallet. Om et års tid vil en enkel blodprøve tatt i svangerskapets 10. uke kunne si noe om både fosterets kjønn og mulige avvik – valgfriheten blir bare større og større…

Alle vet at det ikke finnes dokumentasjon for at reservasjonsretten er et hinder for kvinner som vil ta abort, likefullt er dette blitt en hovedsak både mediemessig og politisk, og presset for å begrense legers rett til å reservere seg mot å medvirke til å ta liv, er betydelig. Debatten har vært både unyansert, emosjonell og fullstendig ute av proporsjoner.

Motstandere av reservasjonsretten ønsker altså å ofre en av grunnpillarene i vårt samfunn – samvittighetsfriheten – for en sak som ikke har noen praktisk betydning. Det er virkelig nedslående.

Kvinnens frihet er essensiell, men hvilken frihet og til hva?
At frihet kan bli til tvang, til press er også en side av (abort-)saken. Historiene finnes, men de gis liten plass i mediene.

”Jomfru Maria gikk lydig Guds vei,” synger vi i en av Mariasalmene. I en kontekst av vestlig feminisme og moderne bibelkritikk fremstår Maria som litt av en anakronisme. Lydighet og det å bøye seg for autoriteter står ikke høyt i kurs i en frihetselskende verden hvor det å si nei til Gud nærmest er tegnet på menneskets frihet og verdighet.

Som troende mennesker vet vi at det er en sannhet med store modifikasjoner. Synd er slaveri, å si ja til Gud er sann frihet, og vi vet at vi – først ved vårt ja – kan få tilfredsstilt våre dypeste behov og lengsler og bli det vi er ment å være – Guds barn og avbilde av hans vesen.

Jeg har ofte tenkt at denne insisteringen på å være fri og uavhengig har noe visst «pubertalt» over seg. Avhengighet er ingen svakhet ved det å være menneske. Vi er skapt til avhengighet – vi er relasjonelle vesener, skapt av en relasjon for å leve i relasjon med andre. Ja, det er bare i relasjoner at vi utvikler oss, modnes og blir med-mennesker – Vi fødes til avhengighet – gjennomgår en utviklingsprosess hvor vi river oss løs, før vi igjen kan gå inn i og bygge dype og helst varige relasjoner til andre mennesker og til Gud.

Frelseshistorien er full av beretninger om Guds relasjon til menneskene. Fra frelseshistoriens første begynnelse ser vi at det var menneskene som vendte seg fra Gud, ikke Gud som vender seg fra menneskene. Gud kan gjøre og gjør storverk gjennom mennesker, mennesker som uten forbehold sier ja til ham, som Maria gjorde det.

Vi vet også at Gud vil det slik. Han bruker oss i sin tjeneste. Han ble selv menneske, og det er mennesket, menneskene, oss, han benytter seg av for å forkynne sin frelse. Oss – med våre gaver og begrensninger, våre sterke sider og våre svakheter – Gud bruker det han har, og han kan gjøre storverk av små gaver, som gutten med de to fiskene og de fem brødene. Jesus fremsa takksigelsen over guttens beskjedne gaver, og de ble til mette og velsignelse for fem tusen mennesker.

Han gjorde storverk i Maria – Min sjel opphøyer Herren!, synger hun i Magnificat.

Det er ikke oss selv vi skal opphøye, vårt navn, vårt ego, men Han som både er vår Skaper og vår Frelser – vi skal gi Ham rom så han kan bli enda mer nærværende i våre liv og dermed i verden – Pave Frans snakker om at å være kristen er å leve «de-sentrert» – ved at Kristus skal være sentrum i våre liv, ikke vi selv.

Det er i frihet Maria gir sitt ja. Hun tar frivillig del i Guds plan, går frivillig inn på Guds premisser. Den hellige ånd kom over Maria og gjorde henne fruktbar med Guds Ord. Også vi trenger Åndens gave skal vi befris fra synd og bevares i sann frihet.