Foran en synode

For en stund siden – september 2012 – skrev jeg at jeg ville vende tilbake til spørsmålet om fraskilte/gjengiftedes adgang til sakramentene. Det var etter en liten meningsutveksling på bloggen etter intervjuet med avdøde kardinal Martini, hvor jeg blant annet skriver at jeg tror «den sjelesørgeriske praksis selv er med på å undergrave kirkens lære» (om ekteskapets uoppløselighet).

Og jeg begrunnet det slik: «Det er mange paradokser i kirkens håndtering av egen lære i så måte. Noen eksempler: Er du fraskilt og gift igjen, er du utelukket fra å motta sakramentene. Du kan imidlertid ha vært samboer x antall ganger før du gifter deg i kirken – uten formelle problemer. Det er mye som tyder på at den kirkelige praksis i omgang med ulike samlivsformer er sterkt varierende. De fleste av oss kjenner sikkert til katolikker som er samboende og som lever i åpen strid med kirkens lære, men som likefullt går til kommunion og deltar aktivt i kirkens liv. Det er eksempler på fraskilte og gjengiftede ikke-katolikker som konverterer, og deltar på samme måte. Og så har du da enkelte katolikker som er skilt og som gifter seg igjen utenfor kirken, og som må avholde seg fra sakramentene.
Som katolikker er vi forpliktet på kirkens lære som vi skal forsøke å integrere i våre liv. Og når vi ikke klarer det, søker vi kanskje og forhåpentligvis hjelp i skriftestolen eller sjelesorgssamtale. Ingen av oss vet – eller skal vite – hva som sies der, og ingen av oss har heller noe med hva andre gjør eller ikke. Men mine observasjoner sier meg at den sjelesørgeriske praksis selv er med på å undergrave kirkens lære på området. Som du forstår av det jeg har skrevet, har jeg ingen oppskrift på hvordan det burde være, men jeg ser behovet for en åpen samtale om disse tingene. Jeg er enig med Martini i det betenkelige i at sakramentene brukes disiplinært i forhold til en gruppe mennesker som faktisk har forholdt seg til kirkens lære i utgangspunktet og derfor tilsynelatende rammes mer enn andre.
Helt til slutt en personlig erfaring: Et par av de mest overbevisende katolikker jeg har møtt, er mennesker som er gjengift utenfor kirken og som fortsetter å gå til messen, trofast og utholdende, og som kneler i sorg og lengsel når vi andre uverdige ubesværet går frem til kommunion.»

Mye har skjedd i den indrekirkelige diskusjon etter dette. I februar møtes kardinalene for konsistorium, og der vil spørsmål vedrørende ekteskap og familie tas opp som forberedelse til den ekstraordinære bispesynoden om familien som skal holdes til høsten, og den igjen en forberedelse til den ordinære bispesynoden om familien  i 2015. Som ledd i forberedelsene ble det sendt ut et spørreskjema til verdens bispedømmer for å finne ut hvordan kirkens lære om familierelaterte spørsmål tas imot, og hva utfordringene er.

I likhet med flere andre bispedømmer valgte man også i Norge å gjøre spørreskjemaet offentlig tilgjengelig slik at alle som ønsket kunne sende inn svar. Overalt meldes det om stor oppslutning, og det fremgår av de rapportene som så langt er omtalt i mediene, at nettopp spørsmålet om fraskilte/gjengiftedes adgang til sakramentene er et av de mest brennende.

Nylig kom jeg over en meget interessant artikkel av Sandro Magister, «When the Church of Rome forgave second marriages». Her følger utdrag av denne.

I artikkelen påpeker Magister at det i dag er slik at muligheten for å få adgang til sakramentene for en fraskilt og gjengiftet katolikk, er å få det første ekteskapet annulert, erklært ugyldig,- av den kirkelige domstol. Det er en omfattende prosess, og et flertall av ekteskapene som erklæres ugyldige – at de «egentlig» aldri var et kirkelig ekteskap –  blir det pga manglende modenhet ved inngåelsen, ved at man ikke hadde intensjon om at ekteskapet skulle være livsvarig, eller at man giftet seg pga sosiale konvensjoner.

Mengden av ekteskapssaker øker, og det arbeidsmessige presset på de kirkelige domstoler der de eksisterer blir bare større og større. Det anføres som ett moment for å forenkle selve håndteringen av disse sakene. Et annet er at store områder av verden ikke har kirkelige domstoler – Afrika, Asia og Latin-Amerika, for eksempel, videre at man i enkelte av de nyeste kristne områdene ikke har tradisjon for monogami og uoppløselige ekteskap.

Også Ratzinger/Benedikt XVI tok opp spørsmålet om det ville være mulig å håndtere dette problemet på en annen måte – dette gjorde han både som kardinal og som pave. Tidligere i sommer henviste pave Frans til ortodoks praksis som en mulighet, som godtar omgifte én, kanskje to ganger, men da med et klart botspreg. Og diskusjonen går når høyt – også kardinaler imellom – de mest prominente Troskongregasjonens prefekt Gerhard Müller og lederen for pavens «kardinalutvalg», Óscar Rodríguez Maradiaga, som står mot hverandre –

Men Magister henviser til tidlig kristen praksis for å finne en mulig retning videre. På 200-tallet oppsto en strid om hvorvidt mennesker som hadde falt fra troen kunne bli tilgitt og gjenopptatt i Kirken. Novatianerne, en skismatisk retning, bestred dette, mens konsilet i Nikea (325) bekreftet Kirkens makt til å tilgi synder og gjenoppta mennesker i Kirkens fulle fellesskap, selv de som hadde falt fra troen. Det samme gjaldt de som var gjengiftet. 

Fra den gang av har det eksistert to tendenser i kristenheten vedrørende fraskilte og gjengiftede – en strengere retning, og én mer forsonlig. I det annet årtusen ble den førstnevnte temmelig enerådene i Roma, men før det var det også i vest rom for en mer forsonlig holdning.

Det var denne holdning Ratzinger henviste til i en tekst fra 1998, hvor han oppsummerer spørsmålet:

«Det blir påstått at det nåværende magisterium kun forholder seg til den ene av retningene fra den patristiske tradisjon, og ikke hele Kirkens arv. Selv om kirkefedrene klart holdt fast på ekteskapets uoppløselighet, tolererte noen en viss fleksibilitet på det pastorale plan med henblikk på særlig vanskelige saker. De østlige kirkene adskilt fra Roma utviklet etterhvert, sammen med prinsippet om troskap til den åpenbarte sannhet, prinsippet om oikonomia, velvillig mildhet i vanskelige situasjoner. Uten å gi avkall på doktrinen om ekteskapets uoppløselighet, tillater de i enkelttilfeller et andre og til og med et tredje ekteskap, men som er forskjellig fra det første sakramentale ekteskapet og som har et botspreg. Noen mener at denne praksisen aldri har vært eksplisitt fordømt av Den katolske kirke, og at synoden i 1980 skulle foreslå at denne tradisjonen skulle undersøkes nøye med tanke på å la Guds nåde stråle frem.» I Vest var det de kirkelige domstoler som håndterte disse «bordeline» sakene for å avgjøre ekteskapenes gyldighet. Men med det forsvant også omvendelsen og botsaspektet. Ved å gi Kirken makt til å tilgi synder, også dem som hadde brutt ut av sitt første ekteskap og inngått et annet, skulle veien være åpen – fortsetter de – for «en større verdsettelse av forsoningens sakrament» og for «en retur til troen blant mange som i dag føler seg ekskludert fra det kirkelige fellesskap».

Les hele Magisters artikkel her.

3 tanker på “Foran en synode

  1. Tusen millioner takk for denne teksten. Dette er uendelig sårt for mange mennesker. Det er leit at mennesker som kunne vært en
    resurs, mennesker som ønsker å være en aktiv del av kirken blir utstengt fra det aller viktigste. Det eneste man oppnår er at mennesker slutter å komme i kirken og det er vel ingen tjent med.

  2. Legger inn en kommentar jeg fikk fra en bekjent:
    Kjære sr. Anne Bente. Takk for en god og viktig artikkel om et vanskelig emne. Etter å ha lest artikkelen, fikk jeg lyst til å fortelle min egen historie som skilt og gjengift katolikk. Du kan se på beretningen som et «case» som belyser en del av det du har skrevet om.

    Jeg er katolikk og giftet meg en katolsk kvinne for 50 år siden. Vi fikk to barn. Etter 12 år gikk dette ekteskapet i stykker.

    Så traff jeg en ny kvinne, også hun katolikk med et tidligere ekteskap bak seg, men det ekteskapet var allerede annullert. Hun hadde også to barn.

    Vi var begge engasjerte katolikker og satte ikke spørsmål ved Kirkens lære om ekteskapet. Imidlertid bestemte vi oss likevel å gifte oss borgerlig — kjærligheten var for sterk. Etter en tid fikk vi et felles barn, så nå var det 2+2+1 barn i familien.

    Hva så? Jo, vi deltok i alle kirkelige aktiviteter som tidligere, bortsett fra at vi ikke gikk til skrifte og nattverd. Det var svært vanskelig å leve som katolikk uten sakramentene. Jeg kunne selvsagt ha prøvet min sak for det kirkelige tribunalet, men av personlige og familiære grunner ville jeg ikke gjøre det de første årene.

    En gang deltok vi på en katolsk familieleir i utlandet. Der traff vi en katolsk biskop, og for ham la vi fram vår situasjon. Han trøstet oss og sa at det kunne være at vårt forhold til Kirken kunne normaliseres i fremtiden. Men foreløpig måtte vi se på vår stilling som en botsperiode. Denne samtalen ga oss nytt mot.

    Seks år etter at vi ble viet borgerlig, tok en prest som vi brukte som sjelesørger på eget initiativ opp vår situasjon. «Nå har dere lenge vært lojal e mot Kirken, og nå er det nok», sa han og ba oss gå til vår sogneprest for å drøfte om vi igjen kunne motta sakramentene. Det gjorde vi, og sognepresten delte synet til den andre presten.

    Sognepresten sa noe som gjorde dypt inntrykk på oss. Etter at han hadde godtatt at vi igjen skulle gå til skrifte og alters, sa han dette: «Hvis Gud mener at denne avgjørelsen er feil, vil jeg be Ham legge skylden på mine skuldre så dere kan gå fri.» Det har vi aldri glemt; han var en fin prest.

    Etter det levde vi som «normale» katolikker.

    Noe av poenget mitt er at det går an å være lojal mot Kirkens bestemmelser når man lever i et nytt ekteskap, i det minste for en periode. En botsperiode… Samtidig er det selvsagt heller ikke noen god strategi for Kirken å satse på pastorale ad hoc-løsninger.

    Det hører også med til historien at jeg på et senere tidspunkt fikk mitt første ekteskap erklært ugyldig av Tribunalet, slik at vårt ekteskap til slutt kunne få kirkelig velsignelse. Deo gratias!

    Vennlig hilsen,
    «Thomas»

  3. Tilbaketråkk: Frem for bot og bedring! | AVE CRUX SPES UNICA

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s