Fedrenes tro

Det ble skrevet historie i går da Egil Mogstad ble viet til katolsk prest i Nidarosdomen, Norges nasjonalhelligdom. Ikke bare var det den første katolske prestevigsel i denne kirken siden før reformasjonen i 1537 – han som ble ordinert i går, er også tidligere blitt viet til prest i den samme kirken for nær 40 år siden, men da for tjeneste i Den norske kirke.

Det historiske ved denne ordinasjonen ble undertreket mer enn én gang – og med rette. For Egils personlige vandring er spesiell: fra å være prest i Den norske kirke, til å konvertere og bli kandidat i Dominikanerordenen hvor han tilbragte fire år, før han vendte hjem til Trondheim hvor han har virket som lektor ved Katedralskolen og hvor han samtidig har vært en søyle i det katolske menighetsarbeidet, før han nå altså tar fatt på en ny tjeneste som kapellan i St. Olav menighet i Trondheim. I mange år var han også leder for Nidarosdomens guidetjeneste og gikk aktivt inn for å styrke dialogen og samarbeidet mellom menighetsråd og ansvarlige for kirkens restaureringsarbeider. Det er en innsats som har båret frukter – «en gylden omvei», kaller han sin personlige reise.

Men én ting er den nye prestens egen historie, en annen ting er den mye større rammen omkring.

Egil ble presteviet den 26. januar. Det er i Trondheim stift den offisielle festdagen for den hellige erkebiskop Eystein Erlendson. Han levde fra 1120 til 1188, og var byggherren bak katedralen som ble reist over hellig Olavs grav. Men erkebiskop Eystein var ikke bare byggherre i konkret, praktisk forstand – han bygget også Kirken i Norge – det åndelige byggverk. Han regnes som hovedkilde til «Passio Olavi», det store middelalderverket over hellig Olavs liv og død, hvor Eystein selv bl.a. beskriver hvordan han ble helbredet på Olavs forbønn etter et fall nettopp fra stillaset til den nye katedralen.

Det var altså på den hellige Eysteins festdag at Egil – med fermingsnavn Eystein – ble ordinert til ny tjeneste i Kirken. Og de kan saktens trenge den hellige Eysteins forbønn i Trondheim – etter planen skal byens katolske domkirke, St. Olav, rives i løpet av våren – den er både for liten og i dårlig teknisk stand – og gi plass for en ny og større St. Olav Domkirke.

Olavsarven er sterkt tilstede i Trondheim, og bevisstheten om denne arvens betydning blir sterkere jo nærmere man kommer selve stedet for Olavs skrinlegging. Nidarosdomen – Kristkirken som den het – ble som nevnt bygget over helgenkongens grav. Men ved reformasjonen ble Olavs levninger fjernet og gravlagt på ukjent sted. Dette for å stoppe den katolske praksis med pilegrimsferder til helgenens grav – ja, stoppe katolsk folkefromhet, rett og slett, for å gi den nye læren rom. Og så godt lyktes man med å skjule liket, at ingen i dag med sikkerhet vet hvor Olav ble begravet. Sannsynligheten for at det er i Nidarosdomen, er allikevel stor – for hvor skulle man ellers gjemme ham? Alle andre steder kunne man risikere at det oppsto en ny kult –

Nå er faktisk arbeider i gang med å prøve å lokalisere helgenens grav. Ved hjelp av georadar finkjemmes kirken etter Olavs levninger. Det er uhyre spennende. Spørsmålet er bare hva som skjer hvis man finner ham. Hvilken plass vil han få og hvordan vil man fra kirkelig hold forholde seg til ham? Det gjenstår å se – men spennende er det.

Midt oppe i alt dette satt jeg og leste nekrologer i St. Olav tidsskrift fra 1940-tallet. Jeg skulle intervjue biskop Eidsvig om nyutgivelsen av en bok som kom i 1943 i anledning 100årsjubileet for Den katolske kirkes tilbakekomst i Norge. Forfatter var msgr. Karl Kjelstrup – en katolsk prest som virket i Norge fra 1901 til han døde i 1946. Boken med det megetsigende navn «Norvegia Catholica» er et viktig historisk dokument, idet den beskriver detaljert det som har skjedd i Norge fra 1843 av. Men den er også et monument over sin tid, preget som den er av en ikke ubetydelig triumfalisme – Norge skulle igjen bli katolsk, intet mindre, og biskop Eidsvig karakteriserer da også Kjelstrup som «motreformasjonens siste pust» i Norge.

Mye, svært mye har skjedd i årene som ligger mellom både på katolsk og luthersk hold. Letingen etter Olavs levninger i Nidarosdomen, sier også noe om dette. I den anledning uttalte biskop av Nidaros, Tor Singsaas, følgende:
– For 30 til 40 år siden hadde jo ikke dette prosjektet latt seg gjennomføre på samme måte, – men, legger han til, kirken har også forandret seg.
Det var også og ikke minst prestevielsen i går et eksempel på – generøsiteten som ble vist oss fra Den norske kirkes side var stor og oppriktig. Måtte vi vite å verdsette den.

(Innslag i Vatikanradioen 27/1-14)