Inkarnert fromhet

«Viva Maria!», ropte damen ved siden av meg på Petersplassen en søndag i oktober, da pave Frans innviet verden til Marias rene hjerte. I den anledning var Maria fra Fatima ankommet Roma, og før messen ble hun båret i prosesjon rundt Petersplassen som for anledningen var full av Maria-legionærer og madonnaer. «Viva Maria», ropte damen. «Dette er kirkens største rikdom og dens største fallgrube», sa en annen.

Denne handlingen – å innvie verden til Marias rene hjerte – kan være vanskelig å forklare. Hva skal nå det være godt for? På våre nordlige og protestantiske breddegrader ville man tro at det snarere vil nøre opp under gamle fordommer. Nå som Mariafromhet nesten er blitt stuerent i protestantiske kretser, og den reformatoriske antipatien har avtatt. Men kanskje tar jeg feil?

Maria er tilbake, forkynte medieviter Hans Fredrik Dahl i St. Olav kirkeblad tidligere i år. Guds mor er observert i butikkvinduene på Frogner og i skobutikken i sommerbyen hans. Jeg har registrert det samme. I motebutikken rett borti gaten her, lå det en sommer rosenkranser som matchet badetøyet i utstillingsvinduet. Vi finner Maria i blomsterbutikker og interiørforretninger. Maria – lett gjenkjennelig med sitt fromme blikk, sine vide gevanter og hodebekledning – er å finne overalt. Borte er tiden da man måtte lete seg frem til St. Olav bokhandel i Akersveien for å finne fromme gjenstander som katolikkene ville ha dem.

Borte er også tiden da det som liksom kjennetegnet et katolsk hjem var krusifikset som var godt synlig på veggen, Mariabildet eller –statuen likeså, vievannskaret ved døren og krybben til jul. At vi gikk i kirken om søndagen, og at vi aldri reiste bort i påsken. Selv om kirkene våre i Norge er fulle som aldri før, er det selvsagte i katolikkers kirkegang allikevel svekket – Det er mange som mangler. Og ikoner og helgenstatuer finner vi nå i hjem som ikke nødvendigvis er religiøse en gang.

Men hvilken betydning har det da at ganske kitschy Maria’er selges nær sagt overalt? Er det et tegn på at hun spiller en rolle, eller det motsatte: at hun ikke lenger spiller noen rolle i det hele tatt – i hvert fall ikke en kontroversiell én – når du nå kan få henne på salg i interiørbutikken?

Og hva med katolikkers eget forhold til Maria? I våre menigheter hvor mennesker fra absolutt hele verden setter hverandre stevne, er det interessant å se hvordan denne fromheten ytrer seg.

Nordmenn er et ganske nøkternt folkeferd – i hvert fall når det kommer til religion – og norske katolikker, i betydningen etnisk norske, har i grunnen vært nokså nøkterne i de religiøse uttrykkene også – ofte ganske ”cerebrale”, egentlig – med en tro som berører hjernen i vel så stor grad som hjertet. Og hvor den enkle folkefromheten tilsynelatende ikke har hatt så stor plass.

Man kan ikke unngå å legge merke til kontrasten til trosfeller fra andre kontinenter og breddegrader. De er ofte langt mer konkrete og fysiske i uttrykkene.

I en menighet jeg kjenner har de en Mariastatue hvor Maria står med utstrakt hånd. Jeg har sett troende holde hånden hennes mens de ber, berøre statuen, kysse den. Andre kommer med bilder av mennesker de ber for og setter dem opp mot statuen mens de ber, som om berøringen i seg selv var en bønn.

Maria har også gitt støtet til en helt ny pilegrimstradisjon i Norge, takket være polske trosfeller. Noen få polske troende startet i 1984 en vandring til det katolske leirstedet Mariaholm for å be om å få polsk sjelesørger. Dette var omkring festen for Marias opptagelse i himmelen hvor polakker i tusenvis valfarter til Mariahelligdommen i Chestocowa. Etter hvert kom det polsk sjelesorg, men vandringene fortsetter og samler nå flere hundre personer hvert år siste lørdag i august. Veien går innom den gamle Maria-kirken i Enebakk og Maria-kilden der og fortsetter til Mariaholm.

Og menighetene i Oslo har de siste par årene hatt en Mariaprosesjon gjennom byens gater fra St. Hallvard til St. Olav menighet – jo, noe skjer, og det på flere områder.

Ofte er det blitt hevdet at Maria har vært en økumenisk anstøtsten. Forleden snakket jeg med en venn som er medlem av en norsk misjonsorganisasjon som ikke akkurat har vært kjent for å være katolsk-vennlig. Skepsisen har vært stor og uttalt – og den har vært gjensidig, må jeg vel tilføye. Under en retrett med en av maristene hadde min venn «oppdaget Maria». «Maria er en veldig god modell for Jesus-etterfølgelse», sa hun, og fremhevet Marias åpenhet, den indre styrken hun fant i tilliten til Gud, hennes måte å leve med mysteriet på –

Maria har en selvskreven plass i katolsk fromhetsliv. En nå avdød medbror i Frankrike var lenge redaktør for et populært tidsskrift med fokus på Mariafromhet, «le rosaire» – rosenkransen. Han fortalte at i områder av Frankrike hvor Maria-fromheten sto sterkt, vant verken sekter eller nyreligiøsitet frem. «Rosenkransen er et bolverk mot sektene», husker jeg han sa.

En som legger stor vekt på populære eller folkelige fromhetsformer er pave Frans. I dokumentet fra Aparecida i 2007 – et dokument kardinal Bergoglio var en av arkitektene bak, er det et eget kapittel nettopp om slike. Der kan vi lese følgende:

«Populær fromhet eller folkefromhet er ingen «massefromhet», men noe som gjennomtrenger den enkelte troendes personlige eksistens. I dagliglivets kamper kan man gripe til små tegn på Guds kjærlighet; et krusifiks, en rosenkrans, et tent lys for et sykt barn, et Fadervår bedt i tårer, et blikk på et kjært Maria-bilde, eller et smil rettet mot himmelen i glede og takk.»

Dokumentet lister videre opp «feiringer av navnehelgener, novener, rosenkransbønnen, korsveien, prosesjoner, bønn i familien… Valfarter hvor Guds folk samlet gir seg i vei mot et hellig mål … Avgjørelsen om å gi seg på pilegrimsvei er i seg selv en trosbekjennelse, vandringen en sann håpets sang, og ankomsten et møte i kjærlighet.»

Folkefromheten » er en inkarnert spiritualitet… som legger grunnen for en nærhet til Jesu mysterium, og som gjøres enkelt tilgjengelig ved å be rosenkransen hvor: Det kristne folk går i Marias skole og med henne kontemplerer skjønnheten i Kristi ansikt og erfarer dybden i hans kjærlighet.»
(Vatikanradioen 25/11-13)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s