Er pave Frans vår første antiklerikale pave? Spørsmålet stilles av Russel Shaw, amerikansk journalist og tidligere pressetalsmann for den nordamerikanske bispekonferansen. Han svarer: “Teknisk sett er han ikke det. Også hans to forgjengere var mer eller mindre kritiske til klerikalisme, men Frans er definitivt den mest frittalende.”
Hva går kritikken ut på? Og hva mener vi egentlig når vi snakker om klerikalisme?
Fristelsen
I et intervju fra 2011 sa daværende erkebiskop Jorge Mario Bergoglio av Buenos Aires: “Som nevnt, har vi et problem: Fristelsen til klerikalisme. Vi prester har en tendens til å ville klerikalisere legfolket. Vi innser det ikke helt, men det er som om vi infiserer dem med våre egne ting. Og legfolket – ikke alle, riktignok, men mange – ber oss på sine knær om å bli klerikalisert, for det er adskillig mer behagelig å tjene ved alteret enn å engasjere seg i legfolkets kall. Legmannen og –kvinnen skal leve som nettopp legfolk, styrket av dåpen skal de gjennomsyre samfunnet med Guds kjærlighet … og da ikke fra prekestolen, men i det daglige, hverdagslige liv. Og presten – la ham bære prestens kors siden Gud ga ham sterke nok skuldre til å gjøre nettopp det.”
Bergoglio er langt fra den eneste kirkeleder som har tematisert begrepet klerikalisme. Som rektor ved det nordamerikanske presteseminaret i Roma, sa nåværende erkebiskop Dolan av New York følgende: ”’Klerikalisme’ henspiller på privilegier, særlige rettigheter, spesialbehandling for prester, prester som er opptatt av å bli tjent heller enn å tjene, som foretrekker sakristiene fremfor gatene, og som er mer opptatt av mansjettknapper og sutaner enn sjelenes frelse … Jeg kaller dere til prestelig liv, ikke til klerikalisme.”
Karikatur av Kirken
Klerikalisme er et gjennomgangstema i pave Frans prekener og taler. Han kaller den en ”sykdom” i Kirken, og senest ved morgenmessen 29. oktober sa han: ”vi må befri oss fra denne komfortable klerikalismen.” Åpenbaringen gir håp, den fornyer alt, men det er også risikabelt å gi seg i kast med den. Vil vi imitere Kristus, må vi åpne oss for alt. Det tvinger oss ut – ut av sakristiene, ut av oss selv.
Men er vi ikke i ferd med å få en stadig mer klerikal kirke? Det påstås i alle fall, og ikke sjelden brukes i sær yngre presters ”hang” til sutaner og røkelse som argument. Pave Frans fikk også spørsmål om hva han syntes om prester i sutan, og han svarte: ”Spørsmålet er ikke om du bærer sutan eller ei, men om du bretter opp ermene og gjør det som trengs!” Et typisk svar fra denne paven, upretensiøs, enkel og direkte som han er –hele tiden med Kirkens mål og mening klart for øye: Misjon. Bringe Gud til menneskene. Rydde vei for Jesus Kristus – forberede mennesker til et møte med ham.
Klerikalismen pave Frans går ut mot, er først og fremst en holdning som hører hjemme i et lukket rom hvor prestens kall og livsvalg både regnes for å være overordnet andre kristne kall og dessuten som normativt for dem. Herav følger at prestene er de egentlige aktørene i Kirken, de tar beslutninger og utøver myndighet mens legfolket lytter og gjør som de blir bedt om.
Dette er en karikatur av Kirken. En takknemlig karikatur for dem som tar avstand fra den, og en idé som bryter totalt med det faktum at Kirken er et samfunn av mennesker som i det universelle kall til hellighet stiller fundamentalt likt, men hvor gaver og oppgaver varierer. Dessuten er den stikk i strid med det ”med-ansvar” pave emeritus Benedikt XVI tok til orde for ved flere anledninger, for eksempel da han slo fast at: ”Med-ansvar krever en endring i tankesett især når det gjelder legfolkets rolle i Kirken. De burde ikke først og fremst ses på som prestenes ’medarbeidere’, men mennesker som virkelig er medansvarlige for Kirken.”
Refleksjon rundt legfolket
Refleksjonen omkring legfolkets rolle er av nyere dato Kirkens historie. Først ved Det annet vatikankonsil defineres legfolket som en positiv kategori. Lenge var definisjonen av legfolk en negasjon – de var verken prester eller ordensfolk. P. Yves Congar OP, en av det 20. århundres største teologer, spesialist på ekklesiologi (læren om Kirken) og toneangivende ved Vatikan II, sier at det har vært enklere å definere klerikerens rolle enn legfolkets fordi klerikeren kan defineres gjennom en funksjon – den som gjør tjeneste ved alteret – og munken/nonnen ved sin livsstil, mens legfolkets rolle stort sett har dreid seg om den kristnes plass i verden. Nytt er at vi også må se legfolket i kraft av deres funksjoner og deres kompetanse i Kirken, sier han (Congar: ”Lay People in the Church”).
En av dem som bidro til å løfte frem «det jordiske liv» som et eget kall og den vei til helliggjørelse de fleste skal følge, var pave Pius XII. ”Dere tilhører ikke Kirken”, sa han i en tale ved en legmannskongress i Roma i 1951, ”dere er Kirken”. Det tyvende århundre ser fremveksten av flere store legmannsbevegelser (Focolare, Communione e Liberazione, personalprelaturet Opus Dei osv.). Deres formål er å bringe Kristus tilbake til det daglige liv og fremheve troen som noe som angår hele livet, transformerer hele mennesket og vekker sosialt og politisk engasjement.
I Lumen Gentium (LG), Det annets vatikankonsils dokument om hva Kirken er, heter det at legfolkets apostolat eksisterer i sin egen rett. Legfolk er ikke bare presteskapets hjelpere eller medhjelpere, eller virker ved mandat. De har en selvstendig funksjon i Guds frelsesplan i kraft av sin dåp og sin konfirmasjon (jfr. LG 33). Enheten i Guds folk understrekes, en enhet som går forut for enhver hierarkisk inndeling, og som verken ser en motsetning mellom den åndelige og den verdslige sfære eller mellom presteskap og legfolk.
Å trekke konsekvensene
At man ikke har trukket de fulle konsekvenser av dette synet, bør være kilde til samvittighetsransakelse, mener pave Frans. Under Verdensungdomsdagene i sommer ga han latinamerikanske biskoper en rekke spørsmål til ettertanke: ”Lar vi i praksis de troende få del i Kirkens misjon? Gir vi dem Guds ord og sakramentene i klar forvissning om at Den Hellige Ånd manifesterer seg i dem? Er vi som biskoper og prester overbevist om legfolkets misjon og oppgaver, og gir vi dem frihet til å utforske den misjonen som Herren selv har betrodd dem? Støtter vi dem og ledsager vi dem, eller faller vi for fristelsen til å manipulere og infantilisere dem?”
Skal Kirken nå ut med sitt budskap, er legfolkets delaktighet ikke bare nødvendig, men avgjørende. Legfolket er i front når det gjelder å formidle evangeliet. Og en sterk, solid og vedvarende formasjon av legfolk og prester, ja, av hele Guds folk, er like nødvendig.
Kardinal Rodriguez Maradiaga, lederen for rådet av åtte kardinaler som bistår pave Frans i arbeidet bl.a. med reformen av kurien, påpeker i et intervju det påfallende i at det i Vatikanet fins én kongregasjon for biskoper, én for prester, én for ordensfolk, men ingen for legfolk, som utgjør godt og vel 99 % av alle katolikker. Han antyder en omorganisering av kurien som reflekterer dette. En annen av de åtte, den chilenske kardinalen Errázuriz, sier at reformen vil være dyptpløyende og ha som hovedformål å gjøre kurien til et mer fleksibelt og hensiktsmessig redskap til tjeneste for paven og bispedømmene. Han fremhever også viktigheten av å la kvinner spille en større rolle i beslutningsfattende prosesser.
Reform
Enhver kirkelig reform, for eksempel den store reformen etter konsilet i Trent, har hatt reformen av presteskapet som sitt utgangspunkt. I katolsk sammenheng er presten ikke først og fremst menighetsleder, det er ikke en gang primært i forståelsen av embetet. Det vesentlige er at presten i gitte øyeblikk handler ”in persona Christi”, ”i Kristi person”, for eksempel når han tilgir synder i skriftemålet og konsekrerer brød og vin under messen. Det er katolsk tro at presten når han blir ordinert, ”konfigureres” til Kristus – ikke bare rent symbolsk – men virkelig og gjennomgripende. Den respekt og ærbødighet som derfor blir presteskapet til del, er forståelig og også helt på sin plass.
Men det er dessverre ikke til å komme bort fra at skandaler av ulik karakter har rammet Kirken og prestenes troverdighet hardt, i sær i land hvor Kirken har lange og sterke tradisjoner. Gjennom sine år som erkebiskop i Argentina, var Bergoglio genuint opptatt av prestenes situasjon. Var de på feil plass, ledsaget han dem frem til en moden avgjørelse, og han arbeidet for at prestene skulle leve i overensstemmelse med sitt kall, sky dobbeltliv og privilegier og leve enkelt med integritet og troverdighet.
Det er ingen tvil: Vi trenger prester som er villige til å gi sitt liv for fårene, og la det også være sagt: Vi er velsignet med mange slike. Det vi ikke trenger er legfolk som klerikaliseres for å få innpass i høyere sirkler. Pave Frans ser klerikalismen som en sykdom i Kirken. Derfor blir det absurd hvis lege menn og kvinner skal ”klerikaliseres” for å bli oppvurdert. Konsekvensen av en kirkelig reform må være en oppvurdering av legfolket qua legfolk og legfolkets innpass i beslutningsfattende organer i Kirken.
Sterke identiteter
Er da motstykket til klerikalisme en anti-klerikalisme med redusert respekt for preste-embetet? Jeg mener nei. Klerikalismen, slik jeg ser den, springer ikke ut av en sterk prestelig identitet, men snarere av det motsatte. En sterk prestelig identitet er heller ingen trussel mot legfolks delaktighet. Den burde i hvert fall ikke være det, for da vet både presten og andre hva som er hans særlige bidrag – hva han kan som ingen andre kan. ”Botemiddelet” må være han som kom ”ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og som ga sitt liv som løsepenge for mange” (Matt 20,28).
Vi trenger virkelig prester som ser det som sitt kall og sin oppgave å gi sitt liv for oss, og som i likhet med den unge presten Joseph Ratzinger da han ble feiret i hjembyen etter ordinasjonen, hvisker til seg selv: ”Det er ikke for deg, Joseph, det er ikke for deg.”
(Publisert i St. Olav 5/2013 under tittelen: Klerikalisme og kirkelig reform)
AVE CRUX SPES UNICA 