Et stort hjerte åpent for Gud

At paver kan overraske en hel verden har vi sannelig fått erfare dette året. Benedikt med sin avgang, og Frans nærmest kontinuerlig. Denne uken vil jeg oppholde meg med en av de siste overraskelsene, nemlig intervjuet pave Frans ga til verdens ledende jesuitt-tidsskrifter og som sto på trykk sist torsdag.

Jesuittenes amerikanske tidsskrift, America, ga intervjuet tittelen ”A big heart open for God” – et stor hjerte åpent for Gud. Dette intervjuet er en sjelden anledning til å komme pave Frans litt nærmere inn på klingen. For hvem er han, og hva står han for? Denne mannen som skydde mediene da han var erkebiskop i Argentina – folk på gaten visste knapt hvordan han så ut – og som i dag er den rene medieyndling.

Ja, hvem er han? Han fikk spørsmålet i intervjuet også, og svarte: ”Jeg er en synder som Herren har sett nådig til”. Dette kan jo høres ut som en from floskel – men Frans’ forkynnelse er fri fra slike, fri for tomme ord. Gjennom sine hverdagsprekener rører han med enkle ord det dypeste i mennesket, rister kanskje litt i oss også, og setter oss i bevegelse igjen, trekker oss ut av ”komfortsonen”. Fra forskjellige kanter av verden rapporteres det om økt aktivitet i skriftestolene etter at Frans ble pave.

Han sier altså: ”jeg er en synder – det er den meste presise definisjonen”, en synder som har møtt Guds barmhjertighet. Han utdyper hva han mener ved å fortelle at han tidligere, da han var på besøk i Roma, alltid pleide å gå inn i kirken St. Louis – den franske kirken i Roma – og betrakte Caravaggios maleri som henger der og som fremstiller Matteus’ kall. ”Denne Jesu finger som peker på Matteus. Det er meg. Jeg føler som han. Som Matteus …”.

Bergoglio ble også sett av Herren og fulgte Ham. Fortsatt søker han Ham daglig og lytter til hva Han vil. Og det er Kirkens primære oppgave å gjøre dette møtet med Jesus Kristus mulig for alle mennesker. Kirkens evangeliserende misjon er hovedsaken for pave Frans. Alt som er til hinder for en troverdig forkynnelse må ryddes av veien. Dette er også en nøkkel til forståelse av hans reformarbeide.

Da Benedikt abdiserte var det gjennom lang tid blitt klart at Kirken sliter med et ledelsesproblem. Vatileaks, finansskandaler og andre skandaler, hadde avslørt et tungrodd system som ikke var egnet for å møte aktuelle problemer og utfordringer. Det var et klart mandat til den nye paven å arbeide for å reformere nettopp kurien, Kirkens sentrale ledelse. Og pave Frans jobber med saken. Han har allerede grepet tak i Vatikanbanken som har fått ny ledelse, og dessuten opprettet et kontrollorgan som rapporterer direkte til ham. Like etter at han ble valgt, opprettet han også et råd av åtte kardinaler – som ikke er kuriekardinaler, men er bosatt på forskjellige kontinenter – for å sikre seg innspill fra lokalkirkene i ledelsen av Kirken. Denne gruppen møtes for første gang nå i begynnelsen av oktober. På dagsorden står spørsmål knyttet til Kirkens ledelse og forholdet til fraskilte og gjengiftede katolikker.

Pave Frans er opptatt av å møte mennesker – som erkebiskop levde han nær menneskene han var satt til å tjene, og som pave ønsker han det samme. Derav valg av bosted. ”Den pavelige leiligheten er slett ikke luksuriøs,” sier han i intervjuet, ”men jeg ville blitt isolert der, og jeg kan ikke leve uten mennesker rundt meg”. Derfor ble han boende i Vatikanets gjestehus. Der kan han omgås mennesker fritt og få innspill fra hvem han vil. Hans telefonsamtaler til ”vanlige” folk er alt blitt legendariske. Det er mennesker i fortvilede situasjoner som har skrevet til ham, og som han ringer tilbake.  Han ringer folk, gjør selv avtaler, og later til å forholde seg ganske fritt til Vatikanets byråkrati og det apparatet som er rundt ham.

Men Frans’ reformarbeide begrenser seg ikke til kurien. Hans pavenavn signaliserer både kirkelig reform og radikal etterfølgelse, og det er ingen grunn til å tro at reformen er begrenset til kurien. Den omfatter kirken som sådan. Den gjelder hver enkelt av oss.

I talen han holdt til de latinamerikanske biskopene under Verdensungdomsdagene i sommer, betonet han nettopp dette aspektet. Her tok han utgangspunkt i det såkalte Aparecida-dokumentet som han selv var en av hovedarkitektene bak i 2007, som er et veritabelt misjonscharter der følgende poeng understrekes: At vi alle må starte forfra igjen fra Kristus, og innse at det å være kristen er ”et møte med en hendelse, en person, som gir livet ny horisont og avgjørende retning” – for øvrig et sitat fra Benedikt XVI.

Dette er kjernen i pave Frans’ forkynnelse – og den kirken han ønsker er en levende kirke, ikke først og fremst en moraliserende kirke, men en kirke som møter mennesker med  nåde og barmhjertighet. Dette er pave Frans presserende anliggende. I en kommentar i Svenska Dagbladet lørdag, bemerker jesuittpater Ulf Jonsson at pave Frans mener at Kirken på ulykksalig vis har vært for fiksert på spørsmål som abort, homofili, prevensjon, og at dette har vært til større skade enn nytte. ”Det er helt klart at Frans er misfornøyd med Kirken på dette punktet”, sier Jonsson, ”men det betyr ikke at Frans ikke deler de grunnleggende katolske prinsippene på dette området. Det handler mer om at han ønsker seg en annen holdning og en ny måte å hanskes med disse spørsmålene på det praktiske planet. Men nøyaktig hva det innebærer, lar han være åpent”.

På flyet fra Rio svarte han journalistene som spurte hva han mente om homofili: ”Hvem er jeg som skal dømme?” Pavens kritikere vil si: ”Du er pave, og vi forventer et svar!” Frans derimot sier: vis menneskene Guds kjærlighet, la dem erfare Hans nåde og barmhjertighet, så snakker vi sammen etterpå. I intervjuet sier han det slik: ”Jeg ser klart at det Kirken mest av alt trenger i dag er evnen til å lege sår og varme de troendes hjerter; den trenger nærhet og inderlighet. Jeg ser Kirken som feltsykehus etter et slag. Det er meningsløst å spørre en alvorlig skadet person om han har høyt kolesterol og om blodsukkernivået! Du må lege sårene hans. Så kan vi snakke om andre ting etterpå. Leg sårene. Leg sårene!”

Og hvordan skal menneskenes sår i vår tid leges? Gjennom møtet med Jesus Kristus. Det viktigste, sier Frans videre, er å forkynne at Jesus Kristus har frelst deg. Kirken i det 21. århundre må tilby Jesus Kristus som svaret på menneskelivets spørsmål. Kirkens lære i moralske spørsmål er viktig, men Frans vil ikke insistere på disse spørsmålene, men heller på omvendelsen til Jesus Kristus, på fordypningen av det livslange vennskapet med ham, og på Kirken som et redskap for Guds miskunn.  Hvis mennesker ikke har møtt Jesus Kristus, hans miskunn og barmhjertighet, da kan de heller ikke forventes å trenge inn i og følge Kirkens lære.

Lovet være Jesus Kristus.

Innlegg i Vatikanradioen, 23/9-2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s