Liturgi og tradisjon

I Nidarosdomen i sommer ble det bedt om hellig Olavs forbønn, og det var vel å merke ikke katolikkene som ba. Det vil si, det gjorde vi osgå. Vi hadde vår flotte olsokmesse den 29. juli der om ettermiddagen og ba bramfritt om Olavs forbønn. Problemet var imidlertid at det også dagen før ble bedt om Olavs forbønn i Nidarosdomen, men da i rammen av en gustjeneste i Den norske kirke. «Et arbeidsuhell», håper Roger Jensen, leder for pilegrimssenteret i Oslo, og får følge av flere. Domprosten i Nidaros, Ragnhild Jepsen, forsvarer innslaget i gudstejenesten med at det ble sunget på latin, følgelig var det uttrykk for kontinuiteten i Olavsfeiringen – en del av tradisjonen, men ikke av liturgien… Øivind Østang setter imidlertid saken inn i en litt større sammenheng på verdidebatt i dag, der han påpeker at bruk av denne antifonen er gammelt nytt – det nye er vel egentlig bare at teksten er oversatt i liturgiheftet… Pressekontakt i OKB, p. Pål Bratbak, turnerer spørsmålet greit, synes jeg – «en bønn er en bønn» enten den bes på norsk eller latin – gir den ikke uttrykk for en reflektert teologi, kan den oppfattes som teatralsk.