Kvinnelig lederskap i en mannsbastion –

Dette innlegget holdt jeg lørdag 2. juni under «Sunnivareisen 2013«, et samarbeide mellom bl.a. Festspillene i Bergen og Bjørgvin bispedømme. Turen gikk fra Bergen til Selja, og både Sunniva, kvinnelig stemmerett og kvinnelige lederskap skulle berøres…

Kan Sunniva hjelpe oss i tilnærmingen til denne problemstillingen? Ikke godt å si. Umiddelbart virker det kanskje litt søkt, men kvinne var hun i hvert fall – enten hun har levd eller ei –

Hvordan er det å være kvinne (og leder) i en institusjon som Den katolske kirke med prester i alle beslutningsfattende posisjoner, og hvor kvinner av helt “naturlige” årsaker ikke har adgang ettersom vi som kjent ikke har adgang til presteembetet? Når vi ser oss omkring i benkeradene, så er kvinnene i flertall hos oss som i de fleste religiøse sammenhenger, mens det rundt alteret altså, er menn som dominerer – hvordan er det mulig? I vår tid? Være kvinne i en kirke hvor man ikke har noe man skulle ha sagt? Og så skulle snakke om kvinnelig lederskap?

Men det er det som er tema –

Og denne «mannsbastionen» er da min egen kirke – den katolske – som dere vel forstår. Disse innledende betraktningene er anklager vi møter rett som det er, vi kvinner i Den katolske kirke og som dessuten har gått inn for et liv i Kirkens tjeneste – Og det er sant. Kirken er en mannsbastion i et visst henseende. Og hva mer er: Den katolske kirke er en av de få institusjoner i den moderne verden som ikke følger demokratiets logikk og prosedyrer, og som følgelig heller ikke endres i pakt med utviklingen av disse. Og: dens øverste leder, paven er mann, valgt av menn, i et forum hvor kjønnskvotering er fremmedord og hvor all verdens likestil­lingsvedtak ikke later til å affisere noen. Paven sitter i spissen for en institusjon som heller ikke utmerker seg med å være demokratisk. Kirken er heller ikke en institusjon som i siste instans henter sin legitimitet fra et fler­tall av medlemmene, men den har sin eksistensberettigelse og sin legitimitet fra et mandat gitt den på et bestemt historisk tidspunkt.

Man må være presteviet for å sitte i beslutningsfattende organer i DKK – vel å merke innen for den hierarkiske strukturen, en struktur som på sett og vis definerer Kirken. Og når så kvinner ikke har adgang til presteembetet, ja, da sier det seg i grunnen selv at vi er utelukket fra vesentlige sider ved ansvar og innflytelse i Den katolske kirke.

Man kan dermed hevde at Kirken er en mannsbastion, men er det da i det hele tatt mulig å snakke om kvinnelig lederskap? Har kvinner i DKK andre muligheter enn å stå til tjeneste for presteskapet?

Vi er inne i et jubileumsår for norske kvinner – det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, så hvorfor ikke gå 100 år tilbake i tid og se litt nærmere på det som er vårt tema.

“Hvorfor arbeider De, pastor Munchs datter, på Vor Frue Hospital? Jeg liker det ikke. Vi har jo vårt kjære Lovisenberg,” spurte den ærverdige stiftsprost Gustav Jensen, den kvinnelige legen Kristine Munch som sammen med en annen kvinnelig kollega, Louise Isachsen, arbeidet hos de katolske nonnene på Vor Frue i Oslo. Kristine Munchs svar er et godt innspill til dagens tema: “Jo,” sier hun: “Vor Frue Hospital er det eneste sykehus som har åpnet sine dører på vidt gap for oss kvinnelige leger. Der er det nemlig kvinneregiment helt til topps.”  Dette var i 1908. Fem år før norske kvinner hadde stemmerett – da fantes det både kvinnelige sykehusdirektører og kvinnelige skoleledere i Norge – i katolske institusjoner – ledet og drevet av katolske ordenssøstre eller nonner. Og nettopp søstrenes historie er full av eksempler på kvinnelig lederskap. En medsøster av meg – sr. Else-Britt Nilsen – forsker i emnet, og jeg siterer her fra en artikkel i Den norske legeforenings skriftserie – Historier om helse, “Uredde nonner tok styringen”. (Se også: «Nonner i storm og stille», Solum forlag, 2001).

Når man leser denne historien, så ser man også at disse kvinnene hadde makt. Betydelig makt – ellers hadde det ikke vært noe å strides om mellom biskoper og søstre – Ved gjenopprettelsen av DKK i Norge fra midten av 1800-tallet av, spilte søstrene en vesentlig rolle. Ved opprettelsen av de katolske menighetene rundt omkring i landet på 18-1900tallet, var det søstre med overalt. Dette var en klok strategi fra kirkeledelsens side – ikke bare var søstrene effektive og lojale medhjelpere i menighetene, men de var også et usedvanlig bindeledd til samfunnet omkring. Gjennom sine sykehus og helsetjenester, skoler og senere også barnehager, nådde de langt ut over den lille katolske skaren. Langt videre enn prester og biskoper.

Søstrene som kom var medlemmer av ulike kongregasjoner, som de utadrettede søsterordnene ofte kalles – og som det florerte av på 1800-tallet. De hadde spesialisert seg på sykepleie og var anerkjente i sitt fag. Faktisk var det ikke bare den katolske geistlighet som ønsket søstrene velkommen, men også norske leger. Og også disse kongregasjonene var ledet av kvinner helt til topps – til sammenligning hadde Diakonissene i Oslo mannlig ledelse. I løpet av 1800tallet fikk katolske ordenssøstre kirkens offisielle bifall til selv å ta ansvar for verdensomspennende ordenssamfunn med en generalpriorinne på toppen som ofte sto direkte under Roma, ikke under de lokale biskopene.

Det var en struktur som ikke bare var undertrykkende, men som tvert imot kunne være frigjørende siden søstrene da unngikk innblanding i sine indre anliggende fra den lokale biskop eller sogneprests side. Dette gav søstrene en selvstendighet og en styrke som kunne komme godt med. Slik kunne en “ulydig” priorinne i Stavanger som biskopen ekskommuniserte, ikke bare suverent replisere at hun anså straffen som en velsignelse, men også opplyse biskopen om at saken ville bli innrapportert til Roma. Biskopen i dette tilfellet er en størrelse i nyere katolsk historie i Norge, luxemburgeren biskop Johannes Olav Fallize som var biskop her i hele 35 år fra 1887 til 1922, og som utrettet enormt mye. Men han var en stridig personlighet og fikk ikke alltid søstrene dit han ville. Men han visste som regel råd. Da verken St. Josephsøstre eller Elisabethsøstre lot seg ovetale til å overta Bergen og vestlandsbyene, opprettet han like godt sin egen kongregasjon – Franciskus Xaverius-søstrene, eller Bergenssøstrene som de også kalles.

Poenget med disse få eksemplene er egentlig bare å peke på at kvinner har og alltid har hatt en selvstendig stilling i DKK, med et eget ansvar for egne instisusjoner – Det gjelder ikke bare i nyere tid – middelalderens abedisser er et annet eksempel. Vi hadde dobbeltklostre hvor abedissen var øverste lederen – Birgittineren for eksempel, grunnlagt av Birgitta av Vadstena. Hun rager sammen med Katarina av Siena  opp i det 14. århundre som autoriteter – som både kirkelige og verdslige fyrster lyttet til. Eksemplene er mange. Nå hadde det selvfølgelig vært fint å kunne føye Sunniva til denne listen, ettersom hun er påskuddet for denne seilasen. Men så er det jo det at vi ikke vet så meget om henne – og når alt kommer til alt har Sunniva kanskje ikke levd en gang. Så hva gjør vi med henne?

Ved nærmere ettertanke så kan hun brukes likevel. Hun illustrerer et kvinneideal som er milevis fra den undertrykte og vingestekkede borgerskapskvinnen som for eksempel Ibsen har gitt oss; “lerkefuglen” som skal være mannen til behag, selvutslettende og underdanig, og som moderne kvinnesak med rette har tatt et oppgjør med. Sunniva representerer derimot et heltemodig kvinneideal som nektet å underkaste seg den mannen hun skulle giftes med. Og det er veldig interessant, synes jeg, at nettopp denne kvinneskikkelsen ble holdt frem som ideal ved kristningen av Norge. Et helt annet ideal enn det som ble den forsmådde presteenken til del på 1600-tallet, Maren Sørensdatter, som skal ha satt fyr på arkiver fra Selja i 1668, som hevn for at den nye sognepresten til Selløe ikke ville gifte seg med henne. Hun hadde vært gift med hans fire forgjengere…

Noe har skjedd med kvinneidealet og kvinnens stilling. Ikke bare i Kirken, men også i samfunnet. Mye kan sies og har vært sagt om dette – vi må begrense oss til det som har med kvinner og kirkemakt å gjøre. For der hvor det er makt, fins det maktbegjær og maktmisbruk. Det er en menneskelig faktor som ikke er begrenset til Kirken, men har universell gyldighet.

Kirken fostrer både genuine tjenere og det motsatte; mennesker som primært søker sine egne mål og hensikter. Men like så visst som at det knytter seg makt til den ordinerte tjeneste, like så visst er idealet for utøvelsen av denne makt “han som kom for å tjene, ikke for å la seg tjene”, og som i sin avskjedstale til disiplene ga dem følgende eksempel: “Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter” (Joh 13,14f). Fotvaskingen er selve det evangeliske mønster for maktutøvelse, ja, rollemodellen  for all kristen samhand­ling og ledelse, kunne vi si. I Evange­liet blir de siste de første, og er man først, så må man bli den siste igjen idet man hersker ved å tjene – Målet med denne “evange­liets egen dynamikk” er å oppdra til stadig større ydmykhet og kjærlighet i tjenesten på alle plan. Evangeliet vet også å fortelle om utro tjenere, og de finnes på alle nivåer i Kirkens liv. Og kirkehistorien gir oss nok av eksempler på at teori og praksis ikke alltid stemmer overens. At tjeneste kan bli til maktmis­bruk, og det gjelder altså ikke bare den ordinerte tjeneste, skulle ikke være nødvendig å dokumentere.

Ser vi på dagens situasjon i DKK i Norge, så sitter det kvinnelige ledere i nær sagt det som er av lederstillinger som ikke forutsetter ordinasjon i Kirken: Den kirkelige domstol, informasjonstjenesten, forlaget, tidsskriftet, bokhandelen, skolen – alt i den lokale bispedømmeadministrasjonen i Akersveien. I tillegg i en rekke råd og utvalg –

Men hva så med den hierarkiske strukturen? Er det så helt uproblematisk at kvinner ikke kan bli prester? Det er et problem, synes jeg, at det kun er prester som sitter i beslutningsfattende råd og organer. Nå kan det diskuteres om problemet er at kvinner ikke blir ordinert, eller at legfolk ikke har adgang til disse foraene – Heller enn å klerikalisere kvinner, ville jeg se det som en fordel om legfolk – kvinner som menn – folk med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse kunne komme inn og ta del der avgjørelser fattes. Det er uheldig at embetsbrødre skal håndtere saker som angår medlemmer av deres eget lukkede fellesskap. Håndteringen av overgrepssaker som ett graverende eksempel. Med en bredere sammensetning tror jeg mye ville sett annerledes ut i en del saker –

Avslutningsvis vil jeg bare fremheve et vesnetlig trekk ved Kirken: Det er en radikal likhet mellom Kirkens medlemmer overfor Gud – men det er ulike tjenester. Det en biskop gjør er ikke viktigere enn det en hvilken som helst legperson gjør – det er bare annerledes. Og Han som er Kirkens Herre skal verken vedtas eller administreres, Han skal følges. Til syvende og sist er det helgnene – som Seljemennene og Sunniva evt. som har skjønt det – og følgelig nådd til topps i den den eneste «karrierestigen» som betyr noe, nemlig den hvor hellighet er målet.