Paven og ateistene

Pave Frans’ preken forleden dag, der han skal ha sagt noe sånn som at også ateister kan bli frelst, har vakt betydelig oppsikt.
Det kan være på sin plass å låne øre til pave Frans og hva han virkelig sa. Utgangspunktet for hans preken var beretningen fra Markus’ evangelium hvor disiplene klaget til Jesus på en mann som ikke tilhørte deres krets, men som allikevel drev ut onde ånder i hans navn. De mente åpenbart at når han ikke var en av dem, kunne han heller ikke gjøre det gode. Men Jesus korrigerte dem: Ikke hindre ham i å gjøre «mektige gjerninger i mitt navn» – for «den som ikke er imot oss, er med oss». Paven legger til at disiplene var «litt intolerante», stengt inne i ideen om å eie sannheten, overbevist om at «de som ikke har sannheten, heller ikke kan gjøre det gode».
Med sitt svar utvider Jesus horisonten – alle har muligheten for å velge det gode, gjøre det gode – det ligger nedlagt i oss fra skapelsen av. «Gud skapte oss i sitt bilde og til sin likhet,» fortsatte paven, «og vi bærer alle i vårt hjerte budet om å gjøre det gode og avstå fra å gjøre det onde.» Alle kan gjøre det gode, må gjøre det gode, som en logisk konsekvens av at mennesket er skapt og villet og ønsket av Gud -om man tror det eller ei.
Og Herren har også frelst alle – også ateistene! Vi er skapt som barn av Gud i hans bilde, og vi er frelst ved Kristi blod. Og vi er forpliktet til å gjøre det gode. «Dette budet om å gjøre det gode,» sier pave Frans, «er et utmerket skritt på veien mot fred. Vi møter hverandre i det gode vi gjør. Troende som ikke-troende. Å gjøre det gode, er ikke et spørsmål om tro. Det er en plikt, nedlagt i oss fra skapelsen av. Gud har skapt oss til sin likhet og i sitt bilde. Og det han gjør er alltid godt.»
Skal vi tolke pave Frans dithen at det ikke spiller noen rolle hva vi tror eller om vi tror?
Ingen kan bestride at frelsebudskapet er universelt tenkt og ment. Kristus døde for alle – ikke bare for meningsfellene – men virkelig alle mennesker til alle tider. Og han vil at alle skal nå frem til sannhets erkjennelse og bli frelst, leser vi hos Paulus. Og vi er invitert til å gi vår tilslutning. Men så er det noen da som ikke har kommet til tro – hva med dem?
I dette Troens år hvor vi feirer Det annet vatikankonsil, kan det være på sin plass å sitere fra kanskje det mest sentrale av dokumentene: Lumen Gentium, Det annet vatikankonsils tekst om Kirken. Der står det:
«Gud selv er heller ikke langt fra de andre (altså ikke troende) som gjennom skygger og bilder søker den ukjente Gud: Han gir jo liv og ånde og alt til alle (kfr. Ap.gj. 17,25-28), og som Frelser er det hans vilje at alle mennesker skal bli frelst (kfr. 1. Tim. 2,4).»
Også de som «er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, og som søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse.
Likeledes de som «ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet.» (LG, 18-20)
Reaksjonene på pave Frans’ preken har vært mange og sterke. Men er det egentlig noen grunn til det? At Gud kan frelse mennesker utenfor Kirken, burde være opplagt. Skulle vi kunne begrense Ham? Men spørsmålet som trigges av pavens preken er kanskje heller dette: Hvis alle kan blir frelst, hvorfor ta belastningen med å tro?
En som har skrevet kloke ord om dette, er Joseph Ratzinger, som, på 60tallet en gang, skrev følgende:
Troen er ikke først og fremst en byrde som tvinger oss i kne, den er lyset som gir oss råd, viser oss veien vi skal gå, gir oss mening. Hvis vi ser Kirken som noe som bare begrenser vår frihet, overser vi at hun er vårt åndelige hjem, gir oss ly, gir oss trygghet i livet som i døden. Det ser ut til at vi ønsker å få belønning for vår tro, ikke bare i form av vår egen frelse, men også ved at andre mennesker går fortapt.
Enhver som anser andres fortapelse for å være betingelsen for å tjene Kristus, vil ende opp bitter og klagende, for den slags belønning står i avgjørende motsetning til Guds velvillige kjærlighet.

(Fritt oversatt – http://www.firstthings.com/blogs/firstthoughts/2013/05/23/pope-francis-atheists-heaven/)