Guds speil

«Gud er et barmhjertig speil», sier Katarina – han lar oss se oss selv som vi er – ærlig og usminket, samtidig som han lar oss se den uendelige kjærlighet han har til sin skapning – i Guds speil ser vi våre svakheter og begrensninger, men også vår verdighet og vår skjønnhet, alt i Guds barmhjertige lys –

Om denne Guds kjærlighet sier hun at Gud nærmest er gal av kjærlighet til sin skapning, at han renner over av kjærlighet, miskunn og godhet og skaper av pur kjærlighet og aldri, aldri holder opp med å elske sin skapning –

Menneskets gjensvar på denne Guds vanvittige kjærlighet, er driften, lengselen etter Gud – det hellige begjær som Katarina kaller det.

Og hun sier videre om Gud: du er i sannhet et bunnløst hav, jo mer jeg søker deg, jo mer finner jeg, og jo mer jeg finner, jo mer søker jeg – min sjel  tørster etter deg, o, evige treenighet, og det er i ditt lys at sjelen vil se deg, du som er lyset.

Men vår tørst etter Gud er ingenting sammenlignet med Hans tørst etter oss –

Et menneske som vet seg elsket, er et sterkt menneske. Ingenting styrker menneskeverdet mer enn nettopp det å vite seg elsket – og denne kjærligheten er sterk – i Høysangen sammenlignes den med havets mektige brenning –med en  voldsom kraft og intensitet.

Samtidig er den også mild, barmhjertig, skånsom –

Katarina avslutter alle sine brev med et  – milde Jesus, Jesus kjærlighet –

Og nettopp Jesus er han som knytter Skaperen og skapningen sammen. Jesus er Guds egen gave til menneskene, en gave som er ett med giveren.  Jesus er derfor veien, broen til Gud. Denne broen er bare ett av bildene Katarina bruker når hun skal beskrive Gud og hans sønn, Jesus Kristus. Broen er en gave fra oven, en gave som forener himmel og jord, og som strekker seg fra himmelen til jorden. Straks du setter foten på broen, er du trygg, sier hun, for broen er Kristus –

Katarina – en av Dominikanerordenens store helgener og den kristne mystikks store skikkelser – har en lidenskapelig kjærlighet til Jesus Kristus, og hennes åndelige vei er en gradvis innføring i Kristusmysteriet.

Som seksåring ser Kristus over brødrenes kirke i Siena og mottar hans velsignelse, og fra da av vil hun leve bare for ham – Siden blir hennes forening med Kristus alt inderligere like til hun i voksen alder mottar stigmata, Jesu sårmerker, som et tegn på den fullkomne identifikasjonen med ham.

Vi hører om hennes mystiske bryllup hvor Kristus tar henne til ekte, at Kristus gir henne sitt eget hjerte, og at hun drikker av såret i hans side. For Katarina er enheten med Kristus samtidig en enhet i Kristus og følgelig en enhet med alle mennesker.

Katarinas mystikk er sentrert om Kristus, og den er helt og fullt «kirkelig». Den leder ikke bort fra fellesskapet, men enda dypere inn i det. Solidariteten, med-lidelsen med mennesker i nød, all slags nød, og den nærmest lidenskapelige trangen til å dele Guds frelse med andre, står helt sentralt i Katarinas skrifter og er sterkt tilstede i hennes liv og virke. Det var Kirkens oppgave å fortsette Kristi oppdrag på jorden, og bildet på det er den korsfestede Jesus Kristus som gir sitt liv på korset av kjærlighet til og barmhjertighet med menneskene. Katarina vil det samme.

Hun ser på Kristus som en venn hun kan betro sine innerste tanker og hemmeligheter til. Når hun ba, avsluttet hun gjerne med et «Ære være Faderen, og deg, og den hellige ånd». Og i et av sine mange brev til paven i Avignon, Gregor XI, som vegret seg for å vende tilbake til Roma, – en by som var skitten og urolig og hvor sykdommer og kriminalitet florerte – går hun i rette med «Kristus på jorden» på vegne av «Kristus i himmelen»! En samtidig dikter sier om henne at hun var «full av Kristus» – fra issen helt ned i fotsålene».  Det Paulus sier om seg selv at «det ikke lenger er jeg som lever, men Kristus som lever i meg», kan sies om Katarina. Eller som det heter i dagens første lesning: å la hans ord få utfolde seg fullt ut i blant oss, slik at vi når frem til det modne, det fullvoksne menneske i Kristus –

Hvordan kommer man dit? Katarina vil si: Ved å gå inn i den indre cellen, grave seg frem til kilden i ditt innerste, kilden som er Gud – alle tings opphav og opprettholder. «Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne elver av levende vann», hørte vi i dagens evangelium – Det krever at du graver dypt, ikke lar deg stoppe av hindringer, av det som er i veien – det vil si: deg selv, det gamle menneske, men fortsetter – og blir i kilden.

«Vær som en konka, et kar, som står i kilden og som stadig er fullt uansett hvor mange som henter vann der», sier hun, og bruker et annet velkjent bilde fra omgivelsene. Bli i kilden, bli i Gud –

Og hva lærer hun? Hva ser hun i kilden, i speilet – jo:

Jeg er begrenset – og har stor verdighet

jeg er liten – og er elsket

jeg er ufullkommen – og er vakker

jeg er syndig – og er tilgitt

«I meg selv er jeg intet, det er Gud som er», sier hun også.

Den som måtte tro at vi her har å gjøre med en selvutslettende og servil person, må tro om igjen – For å kjenne oss selv, må vi kjenne Gud, – og omvendt: for å kjenne Gud, må vi kjenne oss selv, og gjennom denne selv-kunnskapen kan vi også kjenne – og elske – andre.

Det ikke overfladisk selv-realisering som er Katarinas mål, men virkeliggjøringen av gudsbildet i henne selv og i alle mennesker. Bli ham lik som har skapt oss – Han som er «Den som ER», og som vi har vår eksistens fra.

Da må man la sitt eget ego fare – gi slipp på oss selv, den vi helst vil være, og kanskje også der vi helst vil være. Slik Katarina måtte, da Gud kalte henne ut i aktiv tjeneste mens hun selv helst ville tilbringe tiden i det stille og skjulte i bønn og kontemplasjon. Gud kaller også oss ut av komfortsonen, ut av det bekvemme, det behagelige og forutsigbare – hvor vi ikke blir forstyrret – for å forkynne Guds Ord.

Katarinas liv er et vitnesbyrd om at Gud er nok – Guds Ord er nok til å fylle et liv til randen, til å gi mening og retning i tilværelsen – til å gi liv i overflod.

La oss på den hellige Katarinas eksempel be om at også vi tar imot Ordet og blir Ordets tjenere og slik bidrar til å spre Hans herlighets lys i verden.

På festen for den hellige Katarina av Siena, 29. april 2013

Kol 1,24-29, Joh 7, 14-18.37-39

 

 

Én tanke på “Guds speil

  1. Tilbaketråkk: gud er et barmhjertig speil | AVE CRUX SPES UNICA

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s