Den hellige uken

Vi er inne i den stille uke – den helligste uken i året – hvor vi følger vår Herre Jesu Kristi siste dager i Jerusalem.

I dag er det 25. mars – dagen da vi normalt ville feire Maria Budskapsdag eller Herrens bebudelse. Siden vi befinner oss i stille uke – en uke helt viet vår Herre Jesu Kristi lidelse og død – er feiringen av den først lagt til etter påskeoktaven. Men det er allikevel ikke til hinder for å reflektere over Marias rolle i denne uken.

I en av de mange hymnene for pasjonstiden som vi finner i den katolske salmeboken, Lov Herren, gjøres nettopp det. Der heter det «Då Jesus frå mor si skulle gå, den heilage veka taka på, då fekk Maria slik hjartesut, so sorgfull ho spurde son sin ut». Dette er en gammel tysk folkevise, og den er bygget opp med spørsmål og svar. Maria spør: «kva vert du den heilage sundag din», tilsvarende mandag, tirsdag og så videre, og Jesus svarer. Det hun vil vite er hva som skal skje med ham i dagene som følger – angsten og uroen har åpenbart grepet tak i henne. Kanskje husker hun nå de ordene hun hørte da hun mange år tidligere førte barnet Jesus frem i tempelet, den førtiende dag etter fødselen, hvor Simeon først profeterer at Jesus er “et lys til åpenbaring for hedningene” og “ditt folk Israel til ære”, men også at han skal bli et motsigelsens tegn, at han er “satt til fall og oppreisning for mange i Israel”. Maria får så et ord rettet direkte til seg selv: Et sverd skal gjennombore hennes sjel. Hun bevarte alle disse ord i sitt hjerte, leser vi.

Disse ordene har nok også høyst sannsynlig levd videre i den første kristne menighet som har erfart helt konkret hva som lå i dem. Den motstanden Maria nå ser sønnen møte, den treffer også henne. “Motsigelsen som ble radikal i korset, blir for henne sverdet som gjennomtrenger sjelen”, skriver Benedikt XVI i den tredje av Jesus-bøkene, og han sier videre: “Av Maria kan vi lære sann med-lidelse, når vi helt usentimentalt påtar oss fremmedes lidelse som vår egen. Hos kirkefedrene blir manglende følsomhet for andres lidelse ansett for å være typisk for hedenskapet. I motsetning til denne holdningen stiller kristendommen opp Gud som lider med mennesket og dermed drar oss inn i med-lidelsen. Mater Dolorosa – moren med sverdet i hjertet – er urbildet på denne kristentroens fundamentale innstilling.»

Maria og apostlene gikk gjennom alt dette uten å ane hvordan utgangen skulle bli. Etter Maria Magdalenas første møte med den oppstandne tidlig påskemorgen, og etter at Jesus gjentatte ganger viste seg for apostlene, ble de gradvis styrket i troen på det de egentlig hadde visst, men knapt hadde våget å håpe: At han var Guds Sønn, at han var verdens frelser, at hans død ikke var slutten på alt, men tvert imot en ny begynnelse.

Om dagene i Jerusalem var fylt av uro, angst og fortvilelse – både Judas’ forræderi og så fortvilelsen over å ha forrådt ham, og Peters fortvilelse over å ha fornektet ham, så er fortsettelsen, utgangen av det hele desto mer ufattelig. Liturgien i den stille uke inviterer oss til å ta del i alt dette, men i motsetning til Jesu mor og apostlene feirer vi det hele i et frelseshistorisk perspektiv – vi kjenner slutten. “La oss tilbe korsets tre – gjennom det har vi mottatt frelsens mysterium”, synger vi gjennom hele den stille uke. Dette helhetssynet farger hele feiringen, vi vet hvordan det ender, men det forhindrer oss allikevel ikke i å gå inn i smerten og lidelsen, inn i tomheten – Liturgien denne uken er en illustrasjon på det som skjedde. Palmesøndag innledes den historiske beretningen om Jesu siste dager. Messen innledes med en prosesjon til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Her drar han seirende inn og hylles som Messias, han som kommer i Herrens navn. Men messen står i lidelsens tegn. Vi hører om Herrens lidende tjener og synger salme 22: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg”, og lidelseshistorien synges eller leses. Den liturgiske fargen er rød og minner oss om martyriets seier.

De følgende dagene – mandag, tirsdag og onsdag – er det igjen lilla, botens farge som dominerer. Vi hører fortsatt om Herrens lidende tjener, og om hendelsene umiddelbart før påske. Hvordan Jesus salves til sin gravferd, om Judas som forbereder sitt forræderi, og om at han selger Jesus for 30 sølvpenger. Alt preget av bot, av sorg.

Skjærtorsdag bryter imidlertid med dette. Også her er Jesu lidelse og død et tema – det blir særlig tydelig i tidebønnene: “Frivillig ga Herren sitt liv, og våre synder har han båret,” synger vi. Men i messen den dagen feires innstiftelsen av nattverden. Prestene er kledd i hvitt, og dette er begynnelsen til den egentlige påskefeiringen. Lesningene er Israelsfolkets flukt fra Egypt, og påskemåltidet den natten de dro. Jesu og disiplenes påskemåltid var til minne om dette, men fikk en ny betydning, noe den andre lesningen fra Paulus første brev til korinterne beskriver. Det jødiske påskemåltid til minne om utferden fra Egypt blir til den nye pakts måltid. Evangeliet dreier seg imidlertid om fotvaskingen hvor tjenesten er det sentrale tema.

Etter messen føres så sakramentet til et sidealter mens alteret avdekkes og vaskes, og kirken tømmes for lys, blomster. Sakramentet vil være tilgjengelig for tilbedelse kanskje til midnatt, kanskje natten igjennom for å svare på Jesu bønn om å våke med ham.

Langfredag er kirkerommet nakent og tomt. Tabernakelet hvor det innviede nattverdsbrødet oppbevares, er også tomt og døren står åpen. Langfredagens liturgi er den eldste som er bevart i kirken. Den er i tre deler, første del består av skriftlesninger og forbønner som er mange og omfattende – de uttrykker Jesus som på korset favner hele verden – ingen skal være utelatt. Annen del er korshyldningen – Bebreidelsene synges – Gud går i rette med sitt folk. Fra korset roper han: “Hør mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!” Menigheten svarer med en bønn om nåde som samtidig er en hyllest: “Hellige Gud. Hellige, sterke. Hellige, udødelige, miskunn deg over oss!” Så følger korshyldningen. Deretter avsluttes gudstjenesten med nattverd. Det feires ingen messe langfredag – hostiene er fra dagen før.

Påskeaften er det verken eukaristi eller ordets gudstjeneste, bare tidebønner med fokus på Kristus i graven. Tomheten, mørket råder. Kirkene er tomme, Kristus i sakramentet er flyttet ut, det er ingen lys, ingen liturgiske gjenstander, ingen liturgiske feiringer – man kan naturligvis be der og gå til skrifte, men det skjer ingenting – Ikke før ilden gjøres opp og lyset tennes påskenatt, og lyset sprer seg i kirkene verden over – de går fra å være i stummende mørke til strålende lys! Og den store påskelovsangen synges hvor denne hellige natt prises da alt ble forandret. Felix culpa! “Sannelig, nødvendig var Adams synd, den som Kristi død har utslettet. Salige synd, som vant oss så stor en gjenløser.” Sorgen vendes til glede. Mørke til lys. Langfredagens mørke, lidelsen og det destruktive er ikke den endelige sannhet om tilværelsen – Gud sprenger dødens og destruktivitetens lenker – Jesus lever! Mørkets makter er overvunnet en gang for alle!

I liturgien oppheves skillet mellom det som hendte den gangen for totusen år siden og det som skjer under feiringen i dag. Enheten med og i Kristus er den samme. Og Maria? Hun vandret med Kristus, sto under korset, fulgte sønnen gjennom alt – sammen med henne inviteres vi til å gå inn i stillheten, inn i smerten og lidelsen, inn i gleden.

Lovet være Jesus Kristus.

(Innlegg i Vatikanradioen, mandag 25. mars 2013)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s