I Aftenposten i går mener Janne Haaland Matlary at nordmenn overdriver betydningen av pavevalget, og at Kirken ikke er avhengig av paven. Det har hun naturligvis rett i – Kirken har overlevd på tross av paven mange ganger i århundrenes løp. Og den enkeltes kristne tro og liv, den daglige kampen og overgivelsen, er i liten grad avhengig av hvem som sitter på Peters stol og av kuriens gjøren og laden. Skjønt, kanskje ikke helt. Det handler om troverdighet.
Selv opplever jeg interessen for dette pavevalget som grunnleggende positivt. Det skrives historie. Benedikts avgang, diskusjonene foran konklavet, kardinaler som åpent vedgår problemene forbundet med ledelsen av Kirkens og ikke bare går i forsvar, er positivt i seg selv og gir håp. Men nå tilhører jo jeg gruppen av dem som er «over gjennomsnitts interessert» og har installert konklavapp på telefonen…
Lest nettopp en interessant kommentar av en fransk prest. Hans poeng er at Paveinstitusjonen er en av de få tingene i Kirken som faktisk virker. Paven trekker enorme menneskemengder, hans bøker og kommentarer får oppmerksomhet og leses av katolikker, kristne og ikke-troende. For mange, unge katolikker i alle fall, er han kilde til omvendelse, fornyelse og fordypning. I embedets «umoderne» form og innhold ligger kanskje dens største styrke og…modernitet
Jeg vil på ingen måte paveembetet til livs, kurien derimot, det pavelige hoff=byråkrati, er overmodent for revisjon.