Fasteforsettet som forsvant

Fastetidens forsett om å begrense nettbruken forsvant momentant da pave Benedikt kunngjorde sin avgang. Siden mandagen for to uker siden er pavekirken godt stoff i mediene. Vi fôres med spekulasjoner om pavens avgang, stalltips fra bookmakerne om hvem som blir neste pave og meningsmålinger.
3 av 4 amerikanske katolikker er i det store og hele fornøyd med pave Benedikts innsats, leser vi i den kristne dagsavisen Vårt land sist lørdag. De fleste er likevel klare for endringer i den tradisjonelle læren, sies det, og de synes også at det ville være bra om neste pave fikk mulighet til å gifte seg. Samtidig ser flertallet gjerne at neste pave kommer fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Resultatet av meningsmålingene er mildest talt sprikende og avslører bare det vi vet og stadig får bekreftet: det hersker en avgrunnsdyp uvitenhet om hva Kirken er og hvordan den fungerer.
«Pave Benedikt forlater ei kyrkje i djup krise», ble det sagt med patos i en norsk nyhetssending forleden, og så ble vi forsynt med et uhyre tendensiøst TV-innslag ledsaget av dramatisk musikk, liksom for å underbygge påstanden. Nå tror jeg forsåvidt at Benedikt er enig i diagnosen – at Kirken er i krise, men at han neppe har den samme forståelsen av krisen som journalisten. Mens journalisten og andre fokuserer på det utidsmessige i Den katolske kirkes lære, og at Kirken har langt å gå før den blir konform med resten av den vestlige verden og dens liberale ideer – homofilt samliv og kvinnelige prester, bare for å nevne to signalsaker – så mener pave Benedikt at krisen er en troskrise. Han vet bedre enn de fleste at kirken er semper reformanda – alltid i behov for reform. Spørsmålet er bare hvilken?
«Den nye paven får skandaler i fanget», leser vi også. Akkurat det er det vel liten tvil om, dessverre. Kirkehistorien er full av dem. De aktuelle skandalene om det angivelige homonettverket blant kardinaler og de konkrete anklagene om «upassende oppførsel» fra en navngitt britisk kardinal mot unge prester topper foreløpig listen.
Hva som er sant i dette, og hva som måtte være betinget av et ønske om å skade kirken, er umulig å vite. Det er det bare de berørte som vet. Vi vet at falske anklager forekommer. Men vi vet også at det kan være hold i slike anklager. Kirken fostrer genuine tjenere og den fostrer mennesker som søker sin egen ære, sine egne mål og hensikter, og som ikke har Guds ære eller Kirkens beste for øye. Hadde de hatt det, ville de ikke ha godtatt utnevnelser som biskoper eller kardinaler. Da ville de, med vissheten om hva de bærer på, ha takket nei til oppdragene av kjærlighet til kirken. Men det er så.
Guds ære, menneskenes frelse og den hellige kirkes reform var det som drev den hellige Katarina av Siena. «Forny kirken med kjærlighet,» skriver hun i et brev til pave Urban VI da han i 1378 hadde overtatt ansvaret for en sterkt splittet kirke. I brevet skriver hun videre: ”I sannhet, hellige far, bare de som er rotfestet i bamhjertighet og derfor fri for selv-sentret kjærlighet, er rede til å gi sitt liv for Gud og menneskenes frelse. De hvis kjærlighet er selv-sentrert er ikke rede til å gi sine liv, og ikke bare det, men slike mennesker synes også å være uvillige til å bære den minste lidelse for de frykter alltid for seg selv…
I sine råd til paven ber Katarina om at han må … ”fornye brudens have (Kirken), fylle den med sterke og gode planter, ta vanskelighetene som er forbundet med å velge ut en flokk med hellige mennesker rike på dyd og som ikke frykter døden. Ikke se etter mennesker av høy byrd, men etter gode hyrder som med omsorg vil ta vare på sin hjord.» Katarina snakket til en kirke som i sannhet var i «djup krise».
Men så er det nettopp da når det stormer, at det er godt å kunne ta et steg til siden og fokusere på det vesentlige, det det egentlig dreier seg om. Det kunne jeg gjøre i helgen under evangeliseringsdagene i St. Birgitta menighet i Fredrikstad hvor «min tro og Kirkens tro» sto i sentrum for vårt samvær. Fire dager med fokus på Jesus Kristus som er grunnen til at vi – en gruppe mennesker fra hele verden – kom sammen og ba, feiret liturgien, fordypet oss i og delte Guds ord på norsk, arabisk og polsk, og hygget oss i hverandres selskap. Vel vitende om at han som samler oss, som gir vårt samvær mening og våre liv retning og håp – er Ordet selv, Jesus Kristus, Gud og menneske, død og oppstanden.
Det ene fasteforsettet har altså måttet vike. Men det finnes andre. Torsdag kveld blir Peters Stol ledig. Det er en stor pave og et ydmykt menneske som nå trekker seg tilbake for å lide og be for Kirken, som han uttrykte det. Vi kan forene oss i bønn med ham for Kirken i denne nådens tid.
Jeg vil la pave Benedikt få siste ordet i dag. Og det med et avsnitt fra hans andre Jesusbok – om grunnen til den kristne tillit. I avsnittet beskriver han Jesu himmelfart og disiplenes reaksjoner på denne. Utgangspunktet er Lukas 24, 52 om at disiplene etter himmelfarten vendte tilbake til Jerusalem med stor glede:

«Denne avslutningen forbauser oss. Lukas sier at disiplene var fulle av glede da Herren hadde gått fra dem for siste gang. Vi ville forventet det motsatte. Vi ville forventet at de satt rådløse og fortvilet tilbake. Verden hadde ikke forandret seg, Jesus hadde forlatt dem for godt. De hadde fått et oppdrag som syntes umulig å gjennomføre og som overskred deres krefter. Hvordan skulle de stå frem for menneskene i Jerusalem, i Israel, i hele verden og si: ”Denne Jesus, som tilsynelatende mislyktes, er faktisk alles frelser”? Enhver avskjed etterlater seg sorg. Også om Jesus forlot dem som levende: Hvordan skulle hans definitive adskillelse fra dem ikke gjøre dem triste? Og likevel – det står at de vendte tilbake til Jerusalem i stor glede og priste Gud. Hvordan kan det forstås? …
De er åpenbart sikre på at Jesus fortsatt vil være nærværende om enn annerledes enn før. De er sikre på at han nettopp nå er nærværende blant dem på en ny og mektig måte, som den oppstandne jo også hadde sagt i følge Matteus. De vet at ”Guds høyre” som han er ”opphøyd til”, innbefatter en ny form for nærvær, at han nå er permanent tilstede blant dem, slik nettopp bare Gud kan være oss nær. … Det er en vakker liten historie i evangeliet (Mark 6,45-52 par.) hvor Jesus foregriper denne form for nærhet under sitt jordiske liv, og slik gjør den lettere forståelig for oss.
Etter brødunderet ber Jesus disiplene sette seg i båten og dra til den andre siden, til Betsaida, mens han selv sender folket avsted. Han trekker seg så tilbake ”i fjellet” for å be. Disiplene er alene i båten. Det er motvind, sjøen er opprørt. De føler seg truet av kraften i bølgene og stormen. Herren er tilsynelatende langt borte i bønn på fjellet. Men fordi han er med Faderen, ser han dem. Og fordi han ser dem, kommer han over sjøen til dem, setter seg sammen med dem i båten og gjør det mulig for dem å fortsette til målet.
Dette er et bilde på Kirkens tid – og rettet også til oss. Herren er på Faderens fjell. Derfor ser han oss. Derfor kan han til enhver tid gå ombord med oss i vårt livs båt. Derfor kan vi alltid påkalle ham og alltid være sikker på at han ser og hører oss. Kirkens båt seiler også i dag i historiens motvind over tidens opprørte hav. Ofte ser det ut som om den vil gå under. Men Herren er der og kommer til rette tid. ”Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen” – det er den kristne tillit, grunnen til vår glede.»

(Mandagsimpuls i Vatikanradioen 25/2-2013)

4 tanker på “Fasteforsettet som forsvant

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s