Det var en klok og ydmyk avgjørelse av pave Benedikt XVI å trekke seg. Helt i tråd med inntrykket av ham. Spekulasjonene om hva som «egentlig» ligger bak hans avgnag, vil selvsagt gå høyt, men jeg synes ikke det er vanskelig å tro at grunnene er de han oppga selv; at han mener at han ikke lenger er sterk nok til å fylle oppgaven på en tilfredsstillende måte. Det er bedre å gi fra seg roret mens man ennå kan, enn å miste styringen. Hans pontifikat ble kort – en overgangspave, sier noen – en betydelig, én, mener jeg. Enhver pave setter sin personlige signatur på sin gjerning – Benedikt har brukt sin stilling til å be oss om å rette blikket på Kristus – mannen fra Nasaret, Kirkens egentlige hyrde.
AVE CRUX SPES UNICA 
En betydelig pave – helt enig. Kanskje ikke så mye i styring og reformer, men i en refleksjon over kirken, hva den er, og vårt forhold til Kristus. Denne refleksjonen/utdypingen tror jeg vil være helt avgjørende for kirkens fremtid.
Nettopp – og hans avgang bidrar jo faktisk også til refleksjonen over kirken og pave-embetet. Maria Junttila Sammut har et interessant innlegg i dagens Vårt land hvor hun skriver om dette. Påpeker bl.a. at Benedikt XVI har publisert Jesusbøkene, ikke som pave, men som fagteolog og som innlegg i en teologisk debatt. Har selv oversatt Jesusbøkene hans, og nå jobbes det hardt for å få siste bok ut før 28. februar!