Paven abdiserer

Ikke siden det 13. århundre har en pave abdisert. Det var pave Coelestin V etter bare fem måneder på Peters stol. Når pave Benedikt XVI nå har valgt å abdisere, kom det helt overraskende. Ingen må undre seg over at at en mann godt opp i 80-årene finenr det for anstrengende å fylle oppgaven som pave. Min umiddelbae reaksjon var at dette var trist, men samtidig er det en avgjørelse det står respekt av. Pensjonsalderen for biskoper i Den katolske kirke er 75 år – unntaket er for biskopen av Roma, paven. Nedenfor følger en tekst jeg skrev for Broen i 2010 om pavens makt. Der sier Benedikt bla. følgende om den makt som er knyttet til embetet:

«Den makt Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere er i absolutt mening et mandat til å tjene,» som pave Benedikt XVI uttrykte det da han for første gang feiret messen i Romas og biskopen av Romas domkirke, Laterankirken, den 7. mai. Videre sa han: «Denne makten som ligger i læreembetet virker skremmende på mange mennesker både i og utenfor Kirken. De undres på om samvittighetsfriheten er truet eller om den i motsetning til tankens frihet. Men slik er det ikke. Den makt Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere er i absolutt mening et mandat til å tjene. Kirkens læreembete innebærer en forpliktelse til tjeneste i lydighet til troen. Paven er ingen eneveldig hersker hvis tanker og ønsker er lov. Tvert imot: Paveembetet garanterer for lydighet mot Kristus og hans Ord. Han må ikke forkynne sine egne idéer, men heller stadig knytte seg selv og Kirken nærmere Guds Ord, mot ethvert forsøk på å tilpasse eller utvanne det, og mot enhver for form opportunisme.»

 

Paven og makten. 

Hvordan forholder det seg egentlig med pavens makt? Er den ikke nærmest uinnskrenket? Er han ikke ufeilbarlig, kanskje? Har han ikke makt til å binde og løse?

Tendensene til å ville se paven som den siste absolutte enehersker i Vesten er i alle fall sterke. Men la det være sagt med en gang: Bare Gud har ubegrenset makt og absolutt ufeilbarlighet. All annen makt og ufeilbarlighet er begrenset og betinget, også pavens. Å se på Kirken som det siste absolutte enevelde og paven som den siste eneveldige monark av Guds nåde er følgelig feilaktig, fordi det verken tilkommer Kirken eller paven absolutt makt. Men ikke desto mindre knytter det seg makt til nettopp dette embetet som «Guds tjeneres tjener» – en makt som selvsagt kan misbrukes og føres på avveier.

Pavens mandat er et bundet mandat. Slik har det vært til alle tider, også i perioder hvor pavedømmet sto vesentlig sterkere både hva åndelig og verdslig makt angår enn hva tilfellet er i dag. Pavens mandat er å styrke og bevare Kirkens synlige enhet. Han kan ikke avvike fra det Kirken lærer, fra Kirkens lovverk eller konstitusjoner. Han er bundet av guddommelig lov og åpenbaring såvel som av naturloven og fornuften. Embetet har dogmatiske begrensinger, han er bundet av tidligere læremessige avgjørelser, og det forventes av ham at han følger Kirkens etablerte tradisjoner. Pavens ufeilbarlighet består i at han etter å ha rådspurt Kirkens biskoper kan erklære en trossannhet for definitiv og bindende for alle troende. Det avgjørende ord i lærespørsmål ligger altså hos ham og ikke i hva flertallet til enhver tid måtte mene.

Og her er vi ved et punkt som mennesker i vår tid kan ha vanskelig for å akseptere. Nemlig at Den katolske kirke er en av de få institusjoner i den moderne verden som ikke følger demokratiets logikk og prosedyrer, og som følgelig heller ikke endres i pakt med utviklingen av disse. Og hva mer er: paven er mann, valgt av menn, i et forum hvor kjønnskvotering er fremmedord og hvor all verdens likestil­lingsvedtak ikke later til å affisere noen. Paven sitter i spissen for en institusjon som heller ikke utmerker seg med å være demokratisk. Kirken er heller ikke en institu­sjon som i siste instans henter sin legitimitet fra et fler­tall av medlemmene, men den har sin eksistensberettigelse og sin legitimitet fra et mandat gitt den på et bestemt histo­risk tidspunkt.

I Matteus evangelium kapittel 16 leser vi: «Da Jesus kom til bygdene rundt Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler: ‘Hvem sier folk at Menneskesønnen er?’ De svarte: ‘Noen sier Johan­nes Døperen, noen Elia, andre Jeremia eller en av profetene.’ Da sier han til dem: ‘Men dere, hvem sier dere et jeg er?’ Da tok Simon Peter ordet og sa: ‘Du er Kristus, Sønn av den levende Gud.’ Jesus sa da til ham: ‘Salig er du, Simon, Johan­nes’ sønn, for dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og dødsrikets porter skal aldri få den i sin vold. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden skal være løst i himle­ne.’ Så la han disiplene strengt på hjertet ikke å si til noen at han var Kristus.»

 

Det Kirken videre lærer er at den tjenesten som ble betrodd Peter, ble gitt videre til Peters etterfølger, det vil si biskopen i Roma. Apostlene innsatte tilsynsmenn i menighetene som i sin tur innsatte andre, dermed har vi fått det som vi kaller «apostolisk suksesjon», en ubrutt rekke av håndspåleg­gelser fra en rettelig innsatt person til en annen.  Kirke­lederens oppgave var å forkynne troen, påse at det ikke snek seg inn vranglære. Og kirkelederen i Roma ble ansett for å være den fremste. Hvorfor det forble slik, kan man naturligvis spekulere over. Man kan forklare det ut fra økonomiske og politiske motiver; hvordan Kirken så å si vokste frem av Romerrikets ruiner, og bare gled inn i Romerrikets organisa­sjonsenheter, men det har også og ikke minst med den åndelige prestisje å gjøre som Roma fikk som apostle­nes og martyrenes by. Her led Peter og Paulus martyrdøden. Peter var den første på den romerske bispestol, Peters stol, som den også kalles, og Rom ble tidlig ansett for å være «ortodoksiens sentrum» ettersom Roms biskoper ofte var de som løste lære- og disiplinære konflikter. Det er altså i egenskap av Romas biskop at paven har en sær­stilling i Den katolske kirke. Han er den synlige representan­ten for Kristus, som er Kirkens hode. Jesu ord til Peter gjelder også Peters etterfølger: «Vokt mine får.» Fra apostelen Peter til pave Benedikt XVI har det sittet 265 biskoper på den romerske bispestol. Pavenes historie er broget og ofte dramatisk. Noen har vært helgener, andre har vært skurker, svært få har vært totalt uinteressante.

Kirken fostrer både genuine tjenere og det motsatte; mennesker som primært søker sine egne mål og hensikter. Men like så visst som at det knytter seg makt til den ordinerte tjeneste, like så visst er idealet for utøvelsen av denne makt «han som kom for å tjene, ikke for å la seg tjene», og som i sin avskjedstale til disiplene ga dem følgen­de eksempel: «Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter» (Joh 13,14f). Fotvaskingen er selve det evangeliske mønster for maktutøvelse, ja, rollemodellen  for all kristen samhand­ling og ledelse, kunne vi si. I Evange­liet blir de siste de første, og er man først, så må man bli den siste igjen idet man hersker ved å tjene – Målet med denne «evange­liets egen dynamikk» er å oppdra til stadig større ydmykhet og kjærlighet i tjenesten på alle plan. Evangeliet vet også å fortelle om utro tjenere, og de finnes på alle nivåer i Kirkens liv. Og kirkehistorien gir oss nok av eksempler på at teori og praksis ikke alltid stemmer overens. At tjeneste kan bli til maktmis­bruk, og det gjelder altså ikke bare den ordinerte tjeneste, skulle ikke være nødvendig å dokumentere engang.

«Den makt Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere er i absolutt mening et mandat til å tjene,» som pave Benedikt XVI uttrykte det da han for første gang feiret messen i Romas og biskopen av Romas domkirke, Laterankirken, den 7. mai. Videre sa han: «Denne makten som ligger i læreembetet virker skremmende på mange mennesker både i og utenfor Kirken. De undres på om samvittighetsfriheten er truet eller om den i motsetning til tankens frihet. Men slik er det ikke. Den makt Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere er i absolutt mening et mandat til å tjene. Kirkens læreembete innebærer en forpliktelse til tjeneste i lydighet til troen. Paven er ingen eneveldig hersker hvis tanker og ønsker er lov. Tvert imot: Paveembetet garanterer for lydighet mot Kristus og hans Ord. Han må ikke forkynne sine egne idéer, men heller stadig knytte seg selv og Kirken nærmere Guds Ord, mot ethvert forsøk på å tilpasse eller utvanne det, og mot enhver for form opportunisme.»

ABH