Paven og Jesus

Julaftens mandagsimpuls i Vatikanradioen:

Det var julaften i 2005, og pave Benedikt skulle feire sin første julenattsmesse i Peterskirken som pave. TV-journalisten ville ha et innslag om dette i nyhetene samme dag, og jeg ble filmet foran den enda uferdige krybben i kapellet vårt idet jeg tente lys på treet og prøvde så godt jeg kunne å svare på journalistens spørsmål.

Det var om å gjøre å lete etter forskjeller mellom pave Benedikt og hans forgjenger Johannes Paul II. At det neppe ble snakk om noen stor revolusjon, sånn rent læremessig, hadde journalisten fått med seg. Benedikt var jo om mulig enda mer reaksjonær enn forgjengeren, men noe måtte det da være!

”Hvordan vil katolikkene merke forskjellen på pave Benedikt og pave Johannes Paul II?” ”Vil vi merke noe i natt under messen?”

Det var åpenbart ikke tilfredsstillende å få til svar at det egentlig ikke er så interessant hvem paven er. Selvsagt spiller paven en rolle i Den katolske kirke, men vi har hatt katastrofale paver gjennom århundrene uten at kirken har gått under av den grunn, og hva man enn måtte mene om vår nåværende pave og de umiddelbart foregående, så har vi med mennesker av stor personlig integritet å gjøre, noe jeg da var takknemlig for, sa jeg – Men trykket fortsatte. Det måtte da være noe!

Til slutt måtte jeg si som sant er at paven uansett ikke er hovedpersonen i Den katolske kirke, det er derimot Jesus Kristus, han hvis fødsel vi ganske snart skal feire. Da ble journalisten stum. Og jeg kunne fortsette med mine andre gjøremål.

Det spiller ingen avgjørende rolle hvem paven er, men selvsagt ønsker vi paver vi kan være bekjente av! Og når det er sagt, så er pavestolen en unik talerstol, og det spiller en rolle hvordan den brukes. Og medienes viktighet og betydning har ikke gjort dette mindre vesentlig, tvert imot. Johannes Paul II visste å bruke mediene. Benedikt er langt mer diskret tilstede, selv om også han har lansert seg i nye kommunikasjonsmidler, senest på twitter. Det er ingen tvil om at det som kommer fra pavens hånd blir lest og diskutert, og at en teolog som Ratzinger, som før han ble pave hadde publisert et stort antall bøker, med ett fikk et veldig mye større publikum.

Peter med tilnavnet Klippen, fikk kvelden før Jesus døde oppdraget om å styrke sine brødre i troen. Jesus sa til ham: ”Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre”. Vi har nå en teolog som Peters etterfølger, og som nettopp ser det som sin oppgave å rette de troendes blikk mot vår Herre og Frelser.

Og det gjør Benedikt XVI – ikke bare som liturg og forkynner. Nylig kom den tredje boken om Jesus av Nasaret fra pavens hånd. I dette siste bindet, som er vesentlig kortere enn de to andre, tar han opp Jesu barndomshistorier. Denne boken er egenlig ikke den siste, sier han, men heller en inngangsportal til de to foregående. I forordet til første bind sier Benedikt klart at dette ikke er et pavelig dokument, men bøker han lenge hadde tenkt å skrive, alt før han ble pave. Og formålet med pavens Jesusbøker er å bygge bro mellom den vitenskapelige bibellesning – den historisk-kritiske metode – og teologien, troens Jesus. Sentralt i pavens forståelse av Jesus er identiteten som Guds sønn – han er alltid med Faderen, sier Benedikt, og ser alt med Faderens blikk. I sin sendelse som Sønn åpner Jesus en ny fase i menneskets relasjon til Gud, hjelper oss å leve i inderlig forening og indre enhet med Gud.

Benedikt priser bibelvitenskapen for det den er verdt. Eksegesens historiske komponent gir vesentlig og viktig informasjon, sier han, men bibelutlegningen kan ikke stoppe der. Spørsmålet vi i tillegg må stille, sier Benedikt, er dette: ”Er det som blir sagt sant? Angår det meg? Og hvis ja, hvordan?”

Paven tar til orde for en kristologisk hermeneutikk, som ser Jesus Kristus som tolkningsnøkkel til Skriften. Han understreker at dette ikke er et angrep på moderne bibelvitenskap, men snarere en utvidelse av denne – et utfyllende og nødvendig tillegg. Paven tar til orde for en teologisk tolkning av Bibelen, og som en rød tråd gjennom de tre Jesus-bøkene ligger ønsket om å dele med oss, hjelpe oss å se at Skriftens ord med Jesu komme til verden virkelig har gått i oppfyllelse.

Med Jesusbøkene får vi ikke bare dokumentert hvor belest og lærd denne paven er, men vi får også et innblikk i det bærende i pavens egen tro. Bøkene som er spekket med henvisninger til forskjellige vitenskapelige arbeider – både teologiske og andre – er samtidig sterkt personlige. I denne adventstiden har jeg sittet med oversettelsen av det tredje bindet, som altså tar opp Jesu fødsel og barndom, og som med oversettelsen av de andre to bindene, slår det meg hvor både dypt bibelsk og dypt liturgisk pavens egen fromhet er, og hans tro enkel og Jesus-sentrert. Vi får del i fruktene av et helt liv i studier, bønn og meditasjon. En egenartet blanding av til dels tungt fagstoff og enkel Jesustro. Formålet med bøkene hans om Jesus fra Nasaret er også enkelt: At de må være en hjelp for mange mennesker på deres vei til Jesus og med ham.

Om Jesus Kristus skal være tolkningsnøkkel til Skriften, så er Han også tolkningsnøkkelen til våre liv som kristne. Der stiller vi alle likt, paver som legfolk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s