Trenger vi evigheten?

Trenger vi evigheten? Dette spørsmålet stiller jeg i denne ukens mandagsimpuls i Vatikanradioen. Her følger betraktningen:
”Kongers konge alt kan melde om din store herskermakt, ingen er som du i velde, alt din guddom underlagt,” synger vi Kristi kongefest. Denne salmen er utgangspunktet for min mandagsimpuls i dag, 26. november.
Salmen, som står i Lov Herren, vår norske katolske salmebok, ble skrevet av pastor Karl Kjelstrup med melodi av dominikanerpater Ambrosius Lutz omkring 1930. Da var Kristi kongefest en ganske ny fest i Kirken, den ble innstiftet av pave Pius XI i jubelåret 1925. Den gang var festen lagt til siste søndag i oktober, men ved liturgireformen etter annet vatikankonsil fikk den sin nåværende plass siste søndag i kirkeåret – en god og meningsfull plassering.
Fokus i denne feiringen er Kristi gjenkomst, hans endelige seier over verden når himmel og jord skal forgå og en ny himmel og en ny jord skal oppstå, og det rike Kristus forkynte da han var på jorden skal inntre og vare i all evighet.
Det er evighetsperspektiver over kirkeårets avslutning. Forkynnelsen av en endelig dom, et evig liv og de dødes oppstandelse, har både vært en trøst og et håp for generasjoner av kristne. Hvordan er det med oss? Har det noen betydning i våre liv? Trenger vi egentlig evigheten? Ja, ønsker vi egentlig å leve evig?
La oss vende tilbake til ”Kongers konge”, denne salmen som har vært min yndlingssalme helt fra jeg var barn. I min barndoms menighet ble den sunget Palmesøndag og Kristi Kongefest. Det var særlig vers nummer to som gjorde inntrykk på meg: ”Avgrunn skal på avgrunn kalle, evighet på evighet – om din storhet vitner alle, men dens grenser ingen vet.” Jeg forsøkte å forestille meg hvordan Gud kunne være når ingen kunne kjenne Guds grenser! Uansett hvor hardt jeg prøvde, så fikk jeg det ikke til. Jeg ble helt svimmel av å prøve, rett og slett. Siden skulle jeg forstå at Gud verken kan eller skal måles, settes på formel eller på begrep. Alle forsøk på å definere Gud bidrar til å begrense ham. Gud kan man bøye seg for, tilbe, fordype seg i, hvile i –
”Dette er den store barmhjertigheten, dette er Gud, ingenting annet er så virkelig som dette”, skrev den svenske forfatteren og mystikeren Emilia Fogelklou etter den mystiske erfaringen hun hadde som ganske ung i 1902, en erfaring som ble retningsgivende for hennes liv og virke. Hun kalte denne gudserfaringen ”en oppdagelse av virkeligheten”, en objektiv virkelighet, en visshet om at hun levde i og var en del av Guds egen historie. En visshet som holdt seg lenge etter at opplevelsen var borte – ”den fantes bortenfor all tretthet, all vånde” – Senere skulle hun sammenligne sin erfaring med Moses foran den brennende tornebusken. Da Moses møtte Gud, fikk han ikke mild trøst eller tilfredsstilt lengselen etter kjøttgrytene i Egypt, nei, han ble møtt med ”vidunderlige krav og en umulig oppgave”, skriver hun. Han var i berøring med selve Virkelighetens grunn, den ufrakommelige JEG ER som det ikke går an å kvitte seg med ved hjelp av argumenter eller resonnementer, men som bare kan tas på alvor eller fornektes.
Det er denne Gud som lover oss evig liv, og som allerede nå ber oss om å ha vårt livs mål for øye, kaste ankeret vårt i land på andre siden, så å si.
Mange har i årenes løp forsøkt å avskrive det hinsidige som en realitet – også kristne. Det kan gjøres på flere måter. For eksempel ved å ”privatisere” troen, gjøre den til et subjektivt, indre anliggende med fokus på ”den gode opplevelsen”, det som er godt for meg. Eller man kan rasjonalisere troen, gjøre den til en slags forstandsmessig etikk – holde frem det gode menneske; solidariteten, nestekjærligheten, – og så avskrive alt det som ikke forstås eller kan forsvares intellektuelt, som poetisk, mytisk, symbolsk. Det er DETTE liv det gjelder – her og nå. Slik abstraheres Gud bort fra virkeligheten – Å tenke seg en Gud som handler, har en vilje og en mening med ens liv, er direkte støtende.
Men det evige liv er skrevet inn i det kristne liv. I dåpsritualet spør presten foreldrene: Hva søker dere i Guds kirke?, de svarer: Troen. Og hva gir troen deg? Det evige liv. Dåpen gjør oss ikke bare til medlemmer i kirken, den gir oss evig liv.
Men vil vi egentlig leve evig? De fleste vil gjerne utsette døden så lenge som mulig, men leve evig og for bestandig?
Hva man enn måtte mene: Vi trenger utvilsomt noe og noen som overskrider våre begrensede muligheter. Noe som hjelper oss å løfte blikket, se litt lenger og gi perspektiver på vårt lille, daglige liv. Vi trenger Én som er stor nok til å kunne gi oss et løfte og holde det, inngå en pakt med oss og holde den. Det er takket være denne pakten, dette løftet at vi – på vår side – i vår begrensede menneskelighet, kan avgi et løfte, holde en pakt – og bare derfor. Vi kan gjøre det i håp og tillit fordi vi i tro har kastet ankeret i land på andre den andre siden, den andre bredden, så å si, og arbeider oss møysommelig fremover mot målet – hvor vi skal bli ham lik som har skapt oss, og hvor Gud skal bli alt i alle. Sikkert er det at hvis det ikke finnes noen evighet, noe liv etter dette, så trenger vi heller ingen kirke, og det vi driver med er fullstendig bortkastet – det som blir igjen er et tomt skall omkring vakre seremonier uten innhold.
Troen er håpets substans, sier pave Benedikt XVI i ensyklikaen Spe Salvi – frelst i håpet. Og han sier videre:
”Det er ikke elementene i kosmos, materiens lover, som i siste instans hersker over verden og over menneskene, det er en personlig Gud som hersker over stjernene, det vil si over universet; det er ikke materiens lover og evolusjonen som har det siste ord, men forstand, vilje, kjærlighet – en person. Og når vi kjenner denne personen, og han kjenner oss, da er faktisk de materielle strukturers ubønnhørlige kraft ikke lenger det siste; da er vi ikke lenger slaver av universet og dets lover, da er vi frie. Et slikt syn var bestemmende for antikkens søkende og oppriktige ånder. Himmelen er ikke tom. Livet er ikke bare et produkt av materiens lover og tilfeldigheter; nei, i alt, og samtidig over alt, finnes en personlig vilje, finnes den Ånd som i Jesus har vist seg som kjærlighet.”
Lovet være Jesus Kristus.

Én tanke på “Trenger vi evigheten?

  1. tusen takk for et flott innlegg som dagens impuls- Godt å lese, godt å kjenne igjen den gode”barndomsfølelsen” for Kongers konge,- og ikke minst godt å lese det i en større sammenheng. Frøydis G

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s