Ingen reagerer på demonfilm, leser vi i Vårt land 12/11. Så langt ingen storm av henvendelser fra mennesker som tror seg besatt etter eksorsismefilmen på NRK i går, altså. På Twitter var det imidlertid mange skarpe reaksjoner etter filmen. Og det er ikke så rart – Eksorsismer er sjelden kost og passer dårlig inn i et rasjonelt og «fornuftig» verdensbilde. Anne Holt uttrykte nesten medlidenhet, Levi Fragell var opprørt og gremmet seg nærmest på fornuftige nordmenns vegne som medlemmer av Kirken. Det får så være.
Dokumentaren, Eksorsisme i det 21. århundre, var informativ og forbausende lite spekulativ. «Erkebiskopen» i Peru som åpenbart driver for seg selv, og reaksjonene på det karismatiske møtet, også det i Latin-Amerika, var voldsomme, og de reaksjonene jeg har fanget opp er mer rettet mot disse uttrykkene enn mot eksorsisme i seg selv. Det finnes omkring 130 millioner karismatikere i Den katolske kirke på verdensbasis, men det er ganske fremmed for det som har vært oppfattet som «norsk» katolisisme, men også i Norge er Kirken blitt langt mer sammensatt og mangfoldig hva kulturelle uttrykk angår enn den var for bare 30 år siden.
En av twitter-reaksjonene var forresten ganske interessant. Sigrun Tømmerås spør hvordan demonutdrivelser ville arte seg i en frigjøringsteologisk kontekst der man snakker om onde strukturer. Jeg skal ikke påta meg å besvare den, men frigjøringsteologiens fokus på sosial rettferdighet og fattigdomsproblematikk krevde utvilsomt andre svar. I dag er frigjøringsteologien i Latin-Amerika temmelig marginal og nettopp karismatiske bevegelser på fremmarsj.
Det er ikke bare i katolske sammenhenger eksorsismer kan forekomme. Norske misjonærer forteller om demonutdrivelser på misjonsmarken (se artikkel i Vårt Land, 12/11), og en kirurg ved Universitetssykehuset i Nord-Norge vekket oppsikt nylig da det kom frem at han kunne helbrede og drive ut onde ånder – åndsgaver han som kristen hadde mottatt. Dette forarget Tromsø-ordføreren i den grad at han gikk offentlig ut og ba legen «fokusere på virkeligheten» – Gadd vite hva han mener med virkelighet – vitenskap, eller? Nei, da heller Emilia Fogelklou – den svenske forfatteren og mystikeren – i hennes beskrivelse av den mystiske erfaringen hun hadde som ung og som ble retningsgivende for hennes liv: «Dette er selve virkeligheten, dette er den store barmhjertigheten, dette er Gud.»