November i gyllen ramme

Det er kanskje vanskelig å forestille seg november som en «gyllen» måned, tung og mørk, og våt, som den jo ofte er. Liturgisk preges også denne måneden av død og livets forgjengelighet, men ikke bare. Denne måneden som innledes med Allehelgensfest 1. november og avsluttes med Kristi Kongefest, siste søndag i kirkeåret, er virkelig en håpets måned. Liturgien er med på å løfte den og hjelper oss å løfte blikket – mot livets endelige mål, mot Gud. Allehelgensdag 1. november hvor vi gleder oss med de hellige i himmelen, og hvor hele kirken – absolutt hele kirken her på jorden og i himmelen – forenes i den store lovsangen av Gud. Vi inviteres til å løfte blikket mot det nye Jerusalem, et mål de hellige ved Guds nåde alt har nådd. Alle sjelers dag 2. november er heller ikke uten håp. Den utvider perspektivet fra allehelgensdag, vi ber for våre avdøde, omslutter dem med vår omsorg og kjærlighet og forbønn – Livets forgjengelighet, ja, men livet slutter ikke med døden! Kristi kongefest feirer vi Kristi endelige seier over verden når himmel og jord skal forgå og en ny himmel og en ny jord skal oppstå og Jesus komme tilbake. Kirkeårets finale, før vi går inn i et nytt år, en ny tid, advent hvor vi forbereder oss på å ta imot Kristus Kongen i barnets skikkelse –