«Holder de døde igjen på å få en plass i vår kultur?» Spørsmålet blir stilt i en meget lesverdig kronikk, «En vaksine mot hovmod», i Morgenbladet 26/10, hvor de to forskerne Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad retter oppmerksomheten mot halloweens inntog og de blandede reaksjonene denne tradisjonen er blitt møtt med her til lands. Blant annet nevner de den «snille» varianten «Hallo venn» som skal erstatte den «skumle» utgaven med fokus på død, gjenferd og spøkelser. De to forskerne, som begge er katolikker og småbarnsmødre, tror imidlertid at spøkelsene er kommet for å bli og går inn for å feire både halloween og allehelgen med sine barn – noe de karakteriserer som både morsomt og oppbyggelig. Dette «dødningekarnevalet» feires 31. oktober, Allehelgensaften, og har blant mye annet røtter i katolsk tradisjon. Allehelgensdag er i katolsk sammenheng feiringen av alle de hellige, de vi tror har nådd sitt livs mål og lever for Guds åsyn i salighet. I tillegg feirer vi Allesjelers dag 2. november, dagen for alle de avdøde troende som ikke uten videre regnes med blant helgnene. Vi ber for dem at de må nå frem, de også. Sentralt i en katolsk forståelse av død og samfunnet med de døde, er nettopp at vi fortsatt er i samfunn med hverandre, at det eksisterer en solidaritet mellom levende og døde der vi kan gå i forbønn for hverandre. Halloween er i denne sammenheng en slags feiring av de «ulykkelige» døde, de som ikke er har funnet ro etterat de forlot denne verden. Det er i holdningen til disse «ulykkelige døde» konfesjonene skiller lag, for mens katolikker ikke avviser fenomenet blankt, men har en mulighet for å be for disse urolige sjelene så Gud kan befri dem fra deres lidelser, så avviste man på protestantisk hold deres eksistens. I en konsekvent protestantisk tenkning er bare himmel og helvete igjen som hinsidige destinasjoner, «begge utenfor de gjenlevendes rekkevidde». Allehelgens dag i protestantisk sammenheng er en dag hvor man minnes de døde, men man appellerer ikke til dem. Og Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad viser til reformasjonshistorikeren Peter Marshall som argumenterer for «at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres».
De døde har hatt en marginal plass i norsk kultur, sier de to, og påpeker at lystenning på graver lenge ble ansett for å være både «unorsk og uprotestantisk». Og de spør altså om «halloween-spetakkelet og lystenningen på allehelgen er et symptom på at de døde igjen holder på å få en plass i vår kultur». I så fall er det å håpe, ifølge forfatterne, for «vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. … som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss?»
De to er forskere ved Teologisk fakultet og jobber med prosjektet «Døden i tidlig protestantisk tradisjon», hvor den ene forsker på gravtavler, den andre på liktaler. Det glimt de gir oss av forskningen tyder på at den er både nyttig og aktuell.
Et realistisk forhold til døden kan gi oss et riktig forhold til livet – kan gi oss et liv hvor Gud inntar sin rette plass og bli bestemmende for våre prioriteringer.
AVE CRUX SPES UNICA 
Det er ikke vanskelig å «like» sr. Anne Bente her – men dessverre er jo Halloween blitt en svært komersialisert ting, i alle fall her i Norge. Jeg tviler på om særlig mange vet så mye om dagens egentlige innhold og betydning. Trick or treat, knep eller godteri er jo det det går ut på når ungene kommer på døren. Gir du ikke kan du regne med å få huset ditt tilgriset med egg eller det som verre er. Samme prinsipp som brukes av ranere spør du meg, riktignok står det ikke om pengene eller livet, men likevel? Da foretrekker jeg den snille varianten med Hallo venn – men de vet nok heller ikke særlig mye om dagens egentlige innhold.
Det er nok dessverre et problem – i Aftenposten i kveld leser jeg at politiet advarer mot hærverk, http://www.osloby.no/nyheter/Politiet-advarer-mot-harverk-7031524.html Det finnes åpenbart en «etikette» for halloween-feiring og -feirende også.
Jeg fikk lyst til å kommentere jeg også, først for å takke sr. Anne Bente for den fine omtalen av Eivors og min kronikk, men også for å minne om at dette med trick or treat ikke bare kan forstås inn i dette karnevalets logikk, men også inn i sjelemessenes og sjeleforbønnenes logikk — noe min medforfatter har gjort meg oppmerksom på. Spøkelseshistorier handler jo som regel om at urolige, hvileløse sjeler oppsøker levende og plager dem. De har som regel et budskap, et ønske som må oppfyllles før de kan få ro — om forbønn, forsoning, gjeopprettelse av orden. De appellerer altså til de levende om å handle, og straffer dem dersom man ikke handler. Det er jo egentlig det samme de utkledte ungene gjør: de leker spøkelser som ber om at de levende handler, og unnlater man, hevner de seg. Jeg mener selvfølgelig absolutt ikke at det dermed er fritt frem for eggkasting og hærverk 🙂 Men trick or treat inngår faktisk i den samme tenkningen om omsorg for de døde som både protestantisk kristendom og moderne vitenskap har hatt så vanskelig for å forholde seg til.
Takk for fin omtale, sr. Anne Bente! Jeg ser også poenget med at det kan bli hærverk og tilgrising – men som Kristin så tenker jeg at det er mulig å forsøke å feire denne dagen med et innhold, å gjenerobre den for vår egen del som en kollektiv påminnelse om vår forgjengelighet og om de døde. Jeg har akkurat vært med på hallowen i gården der vi bor, det endte med at vi satt og fortalte spøkelseshistorier og snakket om døden. Det er noe befriende ved å kunne kle seg ut og leke død og gjenferd – og for katolske barn er det ikke fremmed å forestille seg at vi er døde i skjærsilden f.eks. som går rundt til de levende. I morgen feirer vi allehelgen – og de helt ulike fremtoningene av disse dagene anskueliggjør viktige dimensjoner ved livet.
Syns også Arne Bergrens serie Dauinger er interessant i denne sammenhengen!
Takk for gode og opplysende innlegg. Jeg er absolutt overbevist om at et naturlig forhold til det å dø er god livshjelp. Det er avgjort interessant å trekke inn Dauinger, også – Det er et par nyhetsoppslag som kan være interessante, når temaet har med døden og det paranormale å gjøre. Tenker på kirurgen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge som hevder å kunne helbrede og drive ut onde ånder, en åndsgave han har fått som kristen, sier han, og hvor Tromsø-ordføreren kommer på banen med oppfordring om å «fokusere på virkeligheten» – hvilken virkelighet, spør jeg da.
Hva forholdet til det å dø angår, var det befriende å lese Per Fugellis refleksjoner i VG. Han er kreftsyk og snart inne i siste dans, som han uttrykker det. Verdt å lese:
«Professoren vil bidra til å få oss til å leve mer ærlig med det faktum at vi blir syke og dør.
Hvis vi får det til, kan døden paradoksalt sagt bli en helsekilde. Hvis du klarer å få et mer godtatt syn på at du skal dø, kan det hjelpe deg til å leve mer vesentlig. Hvis du litt etter litt inngår et naturlig samliv med at livet er et blandet regnskap, alle blir syke, alle kommer til å dø. Godtar du det kan det hjelpe deg til å tenke «hvorfor står jeg og spinner i disse bagatellene, hvorfor kaster jeg bort livet mitt i disse konfliktene». Du skal dø, for faen.
Bruk det som en påminnelse om at du må utnytte livet på en vesentlig, lystbetont og meningsfull måte. Sånn sett er ikke døden så dum. De gamle romerne sa jo «memento mori», husk du skal dø, og de mente det var en klok leveregel, rett og slett, som kunne hjelpe deg å leve mer vesentlig så lenge du har livet.» http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10062760
Gabriel Scott skrev en bok med tittelen «Ferjemannen», for meg beskriver boken en måte å forstå skjærsilden på. En tidligere fattigforstander står opp av graven og går inn i kikren der det holdes gudstjenste for avdøde før de sendes ut på vei mot ferjestedet. Underveis får de anledning til å hjelpe – eller ta imot hjelp fra – andre avdøde som de har gjort urett mot da de levde. De som på denne måten soner nok får gå ombord i ferjen, andre som har mer å rette opp igjen må gå en gang til. En fasinerende og tankevekkende bok som jeg gjerne anbefaler.