Den vanskelige sannheten

”Hvordan er det mulig å forene sannhet med anerkjennelse?”, lød spørsmålet jeg fikk under en samtalekveld forleden om kirken og tro i vår tid. Ja, hvordan er det mulig? Spørsmålet kan snus – gir det overhode mening å snakke om anerkjennelse om man ikke har et begrep om sannhet?

Å snakke om sannhet virker åpenbart provoserende – å bekjenne sin tro på en Gud som er Sannheten, ja, å tro at det i det hele tatt finnes en objektiv sannhet – noe som er sant enten jeg tror det eller ei, enten jeg ”kjenner det i magen” eller ei – medfører nesten uvilkårlig den reaksjon at de som ikke bekjenner seg til denne sannheten, lever i villfarelse og må omvendes. Og hva blir det da av toleransen, av det inkluderende og rause fellesskapet som vår samtid bekjenner seg til?

Det er lenge siden sannheten, det vil si religionen, var den samlende faktor i vårt samfunn, og organisert religion har også stort sett dårlige kår her. Men det er ikke slik at tro og åndelighet har tapt terreng, tvert imot. ”Når menneskene slutter å tro på Gud, tror de på hva som helst”, som Chesterton har sagt en gang.

Troende mennesker som bekjenner seg til Sannheten med stor S, blir derimot lett stemplet som fanatikere, mørkemenn og fundamentalister. Vi opplever at ord får en annen valør, et annet innhold. Ta martyren som eksempel. Sannhetsvitnet som gikk i døden heller enn å gå på akkord med sin tro og sin samvittighet, er i dag i allmenn språkbruk blitt selvmordsbomberen som ikke bare ofrer sitt eget, men også andres liv for sakens skyld. Hvilken åndelig realitet representerer han? Ikke noe lysende eksempel.

Verden ville være et bedre sted uten religion, hører vi iblant – det ville bety færre kriger, færre konflikter. Hvis ingen hevder at det finnes en gud og en sannhet, ville verden vært spart for mye, med andre ord. Mon det?

En overfladisk holdning til religion er at ingen kan gjøre krav på sannheten, at det er ok å være religiøs hvis man bare holder det for seg selv, og ikke belemrer andre med den. Og egentlig tror jo alle på den samme gud, ikke sant, man bare uttrykker det forskjellig. Denne relativistiske fortåelsen blir lett forvekslet med toleranse – Men det er bare tilsynelatende toleranse. Toleranse er ikke å godta alt, klappe på skulderen, jatte med. En autentisk toleranse forutsetter et avklaret forhold nettopp til sannheten og til egne standpunkt. Ikke at man ingenting mener eller tror, eller at alt er åpent, men at man våger å møte andre standpunkt og livssyn i åpen og rasjonell samtale, ikke at man gir avkall på det man tror.

I løpet av det siste halvåret har vi i Oslo vært vitne til tre unge menn som er blitt viet til prester – broder Hallvard Hole hos fransiskanerne, Ole Martin Stamnestrø som prest i bispedømmet og sist lørdag, medbror Haavar Simon Nilsen, som mottok ordinasjonens sakrament i St. Dominikus kirke. Det er en gjennomgripende virkelighet vi er vitne til, – vakre seremonier, ja, men ikke uten innhold. De unge prestene forplikter seg, de lover troskap, de stiller seg til disposisjon for Gud og hans kirke – de gir seg hen i tro, uten å ane hva som kan bli krevd av dem. De gjør det i tro på ham som har kalt dem. Sannheten ligger til grunn – Gud selv – den mest virkelige av alt. Uten Ham er det hele fullstendig bortkastet. Uten et begrep om sannhet blir alt snakk om troskap og forpliktelser bare snakk – tomt prat uten substans.

Spørsmålet om Gud finnes, er et spørsmål om sannhet. Hvis Gud finnes og har en mening med våre liv, ja, da vil noen av oss mene at så mange som mulig bør bli kjent med ham og lære å kjenne hans veier. Hvis religion ikke har med sannhet å gjøre, da har det heller ingen hensikt å diskutere den, og definitivt ingen hensikt å vie sitt liv til den, gå i døden for den. Da blir enhver salig i sin tro, og det hele blir et spørsmål om smak og behag. Det er bekvemt, det utfordrer ingen, men da har også troen mistet sin kraft – og sin mening.

Hva da med dem som ikke tror, som avviser troen eller har en annen tro? Hvordan møter man dem?

Å møte mennesker med anerkjennelse – og toleranse –  krever at man møter mennesker der de står. Men et møte som ikke skjer i sannhet, kan knapt ha noen verdi. Sannhet er kjernen i anerkjennelsen, kjernen i møtet. Å åpne øynene for sannheten er å la seg utfordre, korrigere, for å komme videre. Den sannheten er frigjørende – som et godt skriftemål er det – hvor man erkjenner og bekjenner, og reises opp.

Kan man forkynne sannheten og allikevel være åpen for andre og annerledes troende? Mitt svar er et ubetinget ja. Det er ikke intolerant å ha en overbevisning. Man blir ikke mer tolerant av ikke å mene noe, i den grad det er mulig. Tolerant kan man være om man står trygt i sin egen identitet, kjenner sin tro og evner å leve den i en motsetningsfylt og sammensatt verden –

Sannheten kan ikke påtvinges noe menneske, den er heller ikke et våpen som skal brukes mot andre – den kan bare leves. Og er det kanskje ikke slik at det er det levende og levde vitnesbyrdet som er det mest overbevisende?

Lovet være Jesus Kristus.

Mandagsimpuls, Vatikanradioen, 22. oktober 2012

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s