Om tid og tidsklemme

Det siste nummeret av Strek (4/12) har en liten kommentar som fortjener oppmerksomhet. Hans Ivar Stordal skriver om Tiden, den dårlige. «Dårlig tid» er ikke bare lite tid, men virkelig dårlig tid, i betydningen kvalitativt dårlig, sier han. «Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med ny mobiltelefon kan alle tidshull over ti sekunder tettes.» «Tiden reduseres fra en gave til en knapp ressurs,» sier han videre, og han funderer over hva dette gjør med oss: «Følelsen av knapp tid gjør meg nemlig mindre våken og villig til å se andre rundt meg og deres behov. Den gir meg skylapper og gjør meg selvsentrert … Hvis jeg vil være nestekjærlig, sjenerøs og hjelpende, må jeg rett og slett ha god tid … og gape over mindre.» Kloke ord – Den evangeliske tanken om at Gud sørger for oss med det vi trenger, og at ingen av oss kan legge en alen til vår livslengde, synes fjernt, svært fjernt. Tidspress sniker seg inn i klostrene også, vi vil så gjerne være tilgjengelige, til disposisjon for som trenger oss, og risikerer å redusere det vi måtte ha å gi – nemlig det som ikke er av oss selv, men som vi mottar i stunder i stillhet og ensomhet –