Konsilet og etterdønningene

Det annet vatikankonsil som begynte for 50 år siden i disse dager, var påskuddet for pave Benedikts lansering av Troens år. Konsilet har i alle år som har gått gitt opphav til debatt. Det er to kommentarer ved åpningen av Troens år som godt kan fremheves. Den ene fra Oslo katolske biskop Bernt Eidsvig, som snakker om en tro «som lever på Guds betingelser» (les hele her). Det andre er et intervju med kardinal Walter Kasper, tidligere leder for Enhetsrådet i kurien, i Frankfurter Allgemeiene Zeitung, der han går dirkete inn i debatten om konsilet. Der sier han blant annet at konsiltekstene inneholder mange formuleringer som bærer preg av kompromisser mellom de reformorienterte biskopene, som utgjorde konsilets flertall, og det konservative mindretallet. Konsiltekstene skjuler dermed et stor konfliktpotensiale, hevder Kasper, men ingen er tjent med en krig fra skyttergravene – det situasjonen krever av Kirkens representanter i dag, er fremfor alt at vi taler om Gud. «Konsilet åpnet ikke for en liberalt tilpasset kirke», sier han, «men til en kirke som var åndelig fornyet fra røttene av, og samtidig åpen for dialog, en kirke som var engasjert i menneskets frelse.»

Konsiltekstene må ikke behandles som et «steinbrudd» hvor man kan hente ut det man vil for å begrunne ønskede standpunkter, sier Kasper videre. En positiv følge av konsilet var de åndelige bevegelsene som har blomstret i Kirken siden 1970-tallet – dessverre ikke i Tyskland, legger han til. Til skyggesiden trakk han frem den rene eksodus av prester og ordensfolk i de to første tiårene etter konsilet og også nedgangen i kirkelig praksis. Det er imidlertid en kortsiktig vurdering å hevde at alt som gikk galt skyldtes konsilet – her har man med langsiktige religionssosiologiske utviklingstendenser å gjøre.