Om å være kirke

I dagens Vårt land leser vi om menighetsrådet i Bredtvedt kirke som med øyeblikkelig virkning har sagt opp leieavtalen med St. Halvard menighet, som dermed raskest mulig må finne (kirke)rom for tre messer hver helg. En trist nyhet, vil jeg si. På en måte forstår jeg sorgen hos medlemmene av Bredtvedt kirke – de er glad i kirken sin og må nå kanskje innstille seg på at de må finne sin plass i en annen menighet og et annet kirkerom i Groruddalen. Men det er vitterlig å rette baker for smed å la frustrasjonen gå ut over leietagerne. Det er ikke vår skyld at den demografiske utvikling er som den er og at oppslutningen om kirkelige tjenester i Den norske kirke er synkende. Menighetsrådslederen i Bredtvedt sier at «vi nekter å dø og vil kjempe for at Bredtvedt skal forbli vår kirke». Det er flott at de vil leve, og det unner jeg dem av hele mitt hjerte, men å være kirke er heldigvis noe mer enn kirkerommet vi samles i. «Guds menighet er jordens største under», synger vi. Det er mitt håp at menighetsrådet i Bredtvedt kirke løfter blikket og ser at de er del av noe veldig mye større enn mursteinsbygningen i Groruddalen.