Therese hadde rett

Kirken feirer i dag den hellige Therese av Lisieux, karmelittnonnen som døde i ung alder og som er kjent for den ”lille” veien til hellighet. Av mange blir hun ansett for å være det 20. og for den del det 21. århundres største helgen. Og det til tross for at hun ikke gjorde noe bemerkelsesverdig, som en av hennes medsøstre skal ha uttalt: «Jeg skjønner ikke hvorfor man snakker så mye om sr. Therese av Jesusbarnet, hun har da ikke gjort noe bemerkelsesverdig.” Og denne søsteren var ikke alene om den oppfatningen. Hun var tvert imot i overensstemmelse både med sin tids og med det klassiske hellighetsideal: helgenen bevirker mirakler og undere, og strekker seg lenger enn alle andre hva botsøvelser og forsakelser angår. Helgenen skiller seg klart ut fra mengden.

Å plukke opp en nål fra gulvet med kjærlighet, sier Therese, er i troens verden mye mer enn alle store gjerninger –. Therese av Lisieux døde i 1897, bare 24 år gammel, etter å ha tilbragt 9 år i kloster. Hun ble helligkåret i 1925 og utnevnt til kirkelærer i 1997. Vi kjenner henne først og fremst gjennom hennes egne nedtegnelser om barndom og oppvekst, og dagboknotater og brev fra årene i kloster. Hun levde et ordinært klosterliv på et lite, lukket område, sammen med mange ulike mennesker, uten mulighet til å flykte fra rutiner, vanskeligheter, konfrontasjoner, og hun gjorde altså «ikke noe bemerkelsesverdig».

«Hellighet består i å gjøre Hans vilje, å være den Han vil vi skal være…» Vi har ikke det ene eller det andre kallet, sier Therese, helligheten er selve kallet. Det kallet leves ut i det daglige liv, i «de små ting», og det er i dagliglivets trivialiteter og skuffelser det settes på prøve; i vanskelige medmennesker og «umulige» situasjoner. Om hellighet er målet, så er kjærligheten drivkraften; kjærligheten til Gud og til nesten. Thereses hellighet utspiller seg ikke i det ekstraordinære, men i en guddommeliggjøring av det ordinære ved at kjærligheten får seire i alle situasjoner.

Therese ønsket å bli misjonær, og ble nonne i Karmel. Hun ba for misjonen, og ble misjonærenes skytshelgen, og da Johannes Paul II utnevnte henne til kirkelærer var det på misjonssøndag i 1997.

Johannes Paul II utmerket seg for øvrig med å kåre flere helgener og salige enn pavene før ham tilsammen. Han tok også til orde for en ny evangelisering, en gjen-evangelisering, av de gamle kristne områder. Hans spørsmål til Frankrike under det første pastorale besøk i landet var – hva har du gjort med din dåp? Hvordan kunne Kirkens eldste datter ha blitt så avkristnet? I sin første ensyklika, Redemptor Hominis, Menneskenes Frelser, tar han til orde for en storstilt forberedelse av det store jubileum, nemlig år 2000, et år hvor vi alle skulle begynne på nytt i Jesus Kristus.

Pave Benedikt har på sin side utropt et Troens år som innledes nå den 11. oktober, et år som starter på 50årsdagen for åpningen av Det annet vatikankonsil, et år som står i den nye evangeliseringens tegn.
Evangelisering er selve Kirkens identitet og sendelse, sier en annen pave, Paul VI, i sin store ensyklika Evangelii Nuntiandi fra 1975. Denne vakte stor oppmerksomhet i Latin-Amerika, Afrika og Filippinene – men ikke fullt så stor i vår nordvestlige del av verden. Komfortable som vi er med en ikke altfor krevende kristendom.

Ny-evangeliseringen krever imidlertid mer. Især av oss som alt er evangelisert. Målet er å fornye troen og gleden ved å tro og gjenvinne misjonsiveren, komme ut av en defensiv holdning overfor en verden som ikke sjelden er fordomsfull og kritisk overfor kirken og kristendommen.

Ny-evangelisering er å begynne på ny med Jesus Kristus, bli kjent med ham, og gjennom ham bli kjent med Gud og mennesker. Dette prosjektet varer livet ut – og Kristus er Målet og Veien. Evangeliets befriende og glade budskap er også et kritisk budskap. Det kan bare tas imot om man også er villig til å tenke seg om og omvende seg, forandre sitt liv om nødvendig – Alle store helgeners liv har vært et liv i stadig omvendelse. Og hellighet er målet for et liv i Jesu Kristi etterfølgelse.
Om hellighet er målet, så er kjærligheten drivkraften, sa vi om Therese som uten tvil bidro til en avmytifisering av hellighetsidealet. Ironisk nok ble hun selv utsatt for en veritabel mytedannelse etter sin død; glansbildene av henne er tallrike. Og de fjerner helt den realisme som preget hennes innstilling til livet. Det hun gjør er å praktisere det som Det annet vatikankonsil definerte 70 år senere: «Derfor er alle i Kirken, enten de nu tilhører hierarkiet eller de ledes av det, kalt til hellighet, ifølge apostelens ord som sier: «Guds vilje er at dere skal bli helliget» (1. Tess. 4,3)» og «ved Guds nåde holde fast ved den helliggjørelse de har fått del i, og føre den videre i sitt liv.» (Lumen Gentium, kap.5, «Om at alle er kalt til hellighet i Kirken.»)

Konstitusjonen om Kirken, Lumen Gentium, som regnes som Det annet vatikankonsils viktigste dokument, understreker alles kall til hellighet uansett livsform, uansett tjeneste, uansett sivilstand. I det avsnittet vi nettopp hørte anføres bibelske eksempler for å underbygge poenget; nemlig at alle, ikke bare prester og ordensfolk, men også legfolket er kalt til hellighet. I tillegg til dette kapitlet er et helt kapittel til viet legfolkets kall til tjeneste i Kirken, og man kan naturligvis spørre seg hvorfor dette får såvidt bred dekning. Der er ikke noe revolusjonerende nytt i det som står der, at alle er kalt til hellighet har tvert imot dype røtter i kristen tenkning. Men det var altså nødvendig å si det.

Det verden særlig trenger i dag, er et troverdig vitnesbyrd fra mennesker som er opplyst i hjerte og sinn av Herrens ord, og som er i stand til å åpne de manges hjerte og sinn for Gud og for det sanne liv, det evige liv, sier pave Benedikt i det apostoliske brev Porta Fidei hvor han utdyper meningen og bakgrunnen for Troens år, og han oppfordrer hver og en av oss til å bli levende tegn på vår Herre Jesu Kristi nærvær i verden.
Han siterer Jakobs brev: «Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” Og paven fortsetter: ”Tro uten kjærlighet bærer ingen frukt, mens kjærlighet uten tro vil være en følelse som stadig er prisgitt tvilen.” (PF)

Ingen tro uten gjerninger betyr rett og slett: ingen tro uten kjærlighet.
Jo, Therese hadde rett.