Rosenkransmåneden

I dominikansk tradisjon liker vi å tro at Dominikus fikk rosenkransen av jomfru Maria, og flere billedlige fremstillinger viser at Dominikus mottar rosenkransne av Maria mens Katarina av Siena mottar den av Jesusbarnet. Det ville vært fint, ikke sant? Likefullt en forenkling av historien…, om noen skulle være i tvil.
Rosenkransens opprinnelse vet man ikke så mye om, men bønnekjeder er kjent fra flere religioner. Man mener å finne spor etter denne bønneformen på 1100-tallet, for eksempel i klostrene som et alternativ for dem som ikke kunne lese. Rosenkransbønnen ble i alle fall fremmet av dominikanere som opprettet rosenkransbroderskap. Og det var en dominikanerpave, Pius V, som løftet frem denne bønnen da Europa sto i ferd med å bli invadert av tyrkere i 1571. Han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for å stoppe tyrkere, og de ble stoppet ved Lepanto av en kristen hær som var tyrkerne underlegen. Seieren ble naturlig nok tilskrevet Vår Frue av rosenkransen, og Pius V innstiftet en årlig fest i oktober til minne om slaget. (Mer om dette her.)

Oktober er følgelig rosenkransmåneden. Og dominikanere har denne måneden den årlige rosenkransvalfarten til Lourdes og rosenkransfesten den 7. Mariaåpenbaringene i Lourdes (1850-tallet) og Fatima 1917 bidro ytterligere til å befeste denne bønneformen. Rosenkransen er populær i beste forstand. Om konjunkturene i visse perioder i Kirkens liv ikke alltid har gått i rosenkransens favør, har den allikevel overlevd og i dag er den igjen en vanlig og godtatt bønneform. I sin enkelhet hjelper den oss å fordype vår tro i det vi om igjen og om igjen fokuserer på og grunner over sentrale mysterier i Jesu liv. Å starte med å be trosbekjennelsen er allerede en solid påminnelse om vår tro – både vår personlige tro og Kirkens – og repetisjonene av Fader Vår og Hill deg, Maria med på å åpne oss for Gud. En fransk medbror kunne fortelle at i områder av Frankrike hvor rosenkransbønnen sto sterkt, hadde sekter liten eller ingen fremgang.

«I dagens fragmenterte verden, hjelper denne bønnen [rosenkransen] oss med å sette Kristus i sentrum, slik som Jomfruen gjorde. Hun som mediterte over alt som ble sagt om hennes Sønn og over det han selv sa og gjorde. Når vi resiterer rosenkransen, blir de viktige og meningsfulle øyeblikk i frelseshistorien gjenopplevd. […] Når rosenkransen blir bedt på autentisk vis, ikke mekanisk eller overfladisk, men fordypet, bærer den frukt i fred og forsoning. Jesu hellige navn fører med seg sin legende kraft når det blir påkalt med tro og kjærlighet i midten av hvert Hill deg Maria.» (Benedikt XVI)

En presentasjon av rosenkransen.