Medlemstall – igjen

Her for noen år siden gikk diskusjonen om beregning av medlemstall i tros- og livssynssamfunn. Før Den norske kirke ble pålagt å telle hoder, kunne den holde seg til norskfødte i Folkeregisteret, mens alle andre måtte ha navn og personnummer på sine medlemmer. Hvis vi i Den katolske kirke hadde kunnet gjøre det samme, det vil si beregne antall medlemmer ut fra etnisk tilhørighet, ville vi glatt hatt hundre tusen til i Norge i hvert fall, gitt den polske arbeidsinnvandringen. Men det lar seg ikke gjøre, til tross for at de oppsøker våre kirker, og vi bistår så godt vi kan med sjelesorg og messer, praktisk veiledning og språkopplæring, «en integreringsmaskin», som han uttrykker det, Pham Cong Thuan, økonom i Oslo Katolske Bispedømme. Men nå er det kommet opp en sak igjen som forkludrer det bildet og igjen setter Den norske kirke i en særstilling fremfor andre tros- og livssynssamfunn. I dagens Vårt land leser vi at nordmenn bosatt i utlandet også skal regnes som medlemmer av Den norske kirke, og det kreves verken dåpsattest eller personnummer, men beregnes ut fra «om lag-prinsippet» som arter seg slik: man tar antall nordmenn i utlandet, trekker fra 8,2 % siden det er 8,2 % utlendinger i Norge, videre trekker man fra 4,4 % siden 4,4% av den norske befolkningen er over 80 år (gjennomsnittlig levealder), og vips så har Den norske kirke 125.575 flere medlemmer. Lurt! Og ettersom beregningen av statsstøtte per medlem av tros- og livssynssamfunn har som utgangspunkt medlemstallet i DNK, blir pengene fordelt på flere i utgangspunktet, følgelig blir det mindre per snute i andre tros- og livssynssamfunn – sammenlagt ca 6 millioner mindre til andre. Hvilket for Den katolske kirkes del innebærer en million mindre per år. Tvers i gjennom urimelig!