Skapt for å tilbe?

«For å evangelisere verden trengs det apostler som er eksperter på å feire, tilbe og kontemplere Jesus i eukaristien», sa pave Johannes Paul II ved åpningen av Det eukaristiske år i 2004. Det kan være en nyttig påminnelse ved inngangen til Troens år, også, hvor ungdommen her i Norge har tatt initiativ til «faith hour», fredag 30. november fra 19-20.

«Å være til er å tilbe – om eukaristisk tilbedelse» er en artikkel jeg hadde i Broen, nr. 1 2006

«Vi er kommet for å tilbe ham» var tema for Verdensungdomsdagene i Køln (2005). I Køln oppbevares angivelig relikviene av de hellige tre konger. Som de hellige tre konger tilba barnet i krybben, skulle unge fra hele verden komme sammen og tilbe og feire Kristus. Da pave Benedikt XVI skulle oppsummere 2005, sa han at det som gjorde aller sterkest inntrykk på ham under Verdensungdomsdagene ikke var ropene, begeistringen og jubelen, men den intense stillheten blant en million unge som var samlet i tilbedelse foran alterets sakrament.

Verdensungdomsdagene fant sted midt under det eukaristiske år som ble avsluttet med bispesynoden i Roma i oktober. Også under synoden, som hadde eukaristien som tema, ble det avsatt tid til tilbedelse. Paven bemerket at om den eukaristiske tilbedelse og messen engang ble ansett for å stå i motsetning til hverandre, synes dette motsetningsforholdet å være overvunnet i dagens kirke.

Sakramental tilbedelse er en andaktsform som i flere årtier har vært så godt som borte og nærmest blitt regnet som avlegs, men som nå er gjenopppstått i Norge som i andre vestlige land, først og fremst blant unge mennesker. «Vi ser en spektakulær retur, i sær blant ungdom», skriver det franske katolske magasinet La Vie om dette fenomenet i et oppslag i 2005.

I Frankrike fikk den for alvor et oppsving etter Verdensungdomsdagene i Paris i 1997. Ungdom fortsatte å samles i stille bønn foran Sakramentet. En slik gruppe samler ukentlig gjennomsnitlig 200 ungdommer hver onsdag i en av Paris kirker. Andre tilbringer en natt i måneden i eukaristisk tilbedelse, og der fins menigheter hvor der er tilbedelse døgnet rundt, uken gjennom. Grupper på 168 personer – en for hver av ukens timer – forplikter seg på å tilbringe en time i bønn foran alterets sakrament. Kapeller hvor mennesker samles for tilbedelse har spredd seg raskt i Frankrike. Under evangeliseringsdager og -uker har man også satt opp provisoriske kapeller ved metrostasjoner og andre trafikkerte punkter, som letter tilgjengeligheten og som er hyppig besøkt.

For det troende menneske er skapningens avhengighet av Skaperen en realitet. Skapt for å tilbe er tema for et foredrag av Stockholm biskop, Anders Arborelius, hvor han blant annet sier:

Å være til er å være i tilbedelse.  Bare det faktum at vi er til og skapt av Gud, gjør at vi er i stand til å tilbe. I katekismen står det: Hva er livets mening? Svaret er: Å tjene og tilbe Gud. Finner jeg frem til denne grunntilbedelse av Gud, sier biskop Arborelius videre, så har livet en skjønnhet, en dybde uten like. Det er fullt mulig å tilbe Gud selv om jeg ikke er opplagt til det, selv om jeg har vanskeligheter. Jeg kan legge til side alle forventninger til egne prestasjonener, og bare være foran Gud, eksponert for Gud, med alt mitt alle mine plager, bekymringer, sorger og gleder. For å være til er å være i tilbedelse. Det kommer tydelig til uttrykk i åndedrettet; jeg ånder inn og mottar alt, jeg ånder ut og gir alt. Slik mottar vi og gir hele tiden.

«For å evangelisere verden trengs det apostler som er eksperter på å feire, tilbe og kontemplere Jesus i eukaristien», sa pave Johannes Paul II ved åpningen av Det eukaristiske år i 2004. At eukaristifeiringen er av vesentlig betydning for katolsk kirkeforståelse og fromhetsliv, er udiskutabelt. Sakramentsprosesjoner og sakramental tilbedelse har imidlertid vært av større eller mindre betydning i århundrenes løp.

Fra det 4. århundre ble det vanlig å oppbevare eukaristien for å kunne bringe den til syke. I det 13. århundre, på et tidspunkt hvor mange fornektet Jesu virkelige nærvær i eukaristien, fikk vi monstrans og sakramentstilbedelse og sakramentsprosesjoner. Det er i dette tidsrom Thomas Aquinas skriver sakramentshymnene som er en del av Kirkens store arv;  Pange lingua, O salutaris Hostie, Lauda sion salvatore, Adoro te devote. I det 14. århundre blir festen for Kristi legeme og blod innstiftet. I etterreformatorisk tid ble den eukaristiske kult enda mer sentral i katolsk doktrine. Mens Det annet vatikankonsil fremholder eukaristien som «kilde til og høydepunkt for hele det kristne liv» (Lumen Gentium 11).

For å vende tilbake til Frankrike. De mange tilbedelses-initiativene er slett ikke ukontroversielle. Reaksjoner som «brødet ikke laget for å betraktes, men for å deles», er bare én. Andre gir uttrykk for skepsis av økumeniske årsaker. Atter andre frykter en  passiv kristendom som reduserer kristendommens sosiale forpliktelser. Men de som ledsager ungdommen, ser annerledes på det. Konfrontert med en «støyende, rastløs og usikker tilværelse» ser åndelige veiledere en tørst etter stillhet hos mange unge. Tilbedelse kan være en hjelp til å tre inn i stillheten, til lettere å komme i bønn. Det stilles ikke krav til prestasjoner, det er bare tale om å være foran og med Vår Herre i stillhet og overgivelse. «Tilliten, trofastheten, Jesus som alltid er den samme – En natt her hjelper dem til å gjøre riktige valg. De finner retning i livet,» sier en av ledsagerne. Erkjennelsen av at Gud en objektiv realitet utenfor dem selv, uavhengig av dem selv, en Gud som erenten man føler det eller ei, er også en sunn motvekt til en sentimental og subjektiv kristendomsforståelse.

Til slutt en liten betraktning fra Sigrid Undsets hovedperson, Paul Selmer, i konversjonsromanen, Gymnadenia, der han befinner seg i St. Olav kirke i Oslo:

Det var så snodig også, at her lå han på kne i Sankt Olavs kirke og skulde til å be til Gud -.

Han forsøkte å huske på, hvorfor det nettopp var her han var havnet, tittet op og festet blikket på den lille flakkende, røde luen fremme i mørket. Og med ett gikk det op for han, så det kjentes som han ble rystet alt igjennem – hvis det var sant, det som den lille røde lampen hang der for  bekjenne – ja da, ja da!

Hvis det var sannheten om Jesus – som han hadde hørt så meget snakk om, menneskelig vidtsvevende, menneskelig skråsikkert, så han var blitt lutlei bare navnet – hvis det var sannheten, at her var Han virkelig tilstede på en hemmelighetsfull måte, bundet i noget materielt, et sakrament – og etsteds i undergrunnen av sitt vesen visste Paul plutselig hva et sakrament var, enda han ikke forstod noget.

Det er simpelthen for godt til at det kan være sant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s