For folk flest?

Det har vært en beveget sommer på det religions- og livssynspolitiske plan her hjemme. Etter Grunnlovsforliket den 21. mai falt statskirken, og Den norske kirke tok et stort skritt i retning av fullstendig løsrivelse fra staten. De som trodde at politikerne nå ville holde fingrene fra fatet hva tro og livssyn angår, må tro om igjen. Denne sommeren har gitt oss flere eksempler på fikse løsninger og påtagelig styringsiver fra politikernes side, og ikke bare hva folkekirken angår.

Det har vært en beveget sommer på det religions- og livssynspolitiske plan her hjemme. Den 21. mai falt statskirken. Grunnlovsforliket satte en sluttstrek for siste rest av statsforståelse fra eneveldets tidsalder (1660) da kongens tro var folkets tro og religionen var samfunnets lim. Som fornyings- og kirkeminister Rigmor Aasrud uttrykte det: ”Kirka går fra å være statens religionsvesen til å bli ett av flere trossamfunn som understøttes av staten” (Vårt Land VL 21/5-12).

Denne avviklingen av statskirken eller statens religionsvesen har i realiteten foregått over lang tid – av gode grunner. Det er ikke naturlig for en stat å holde seg med en religion. Det var en levning etter religionskrigenes Europa, og fremveksten av den moderne staten har gradvis nedbygget dette eneveldets religionsvesen. Det begynte med dissenterloven i 1845, avskaffelsen av jødeparagrafen i 1851, opphevelse av forbudet mot munkeordener i 1891, så falt jesuitterparagrafen i 1956, og Norge fikk grunnlovsfestet religionsfrihet i 1964. Embetsmenns konfesjonsplikt er gradvis avskaffet, og heller ikke regjeringens medlemmer har konfesjonsplikt. Kong Harald har selv bedt om at kongens konfesjonsplikt opprettholdes,  men det kan neste regent endre på.

Om vi ikke lenger har noen statskirke, så skal vi fortsatt ha en norsk folkekirke, som skal understøttes av staten så lenge den er nettopp det: en ”folkekirke”. ”Uansett må vi sørge for at det er den samme kirka som lever videre, uavhengig av forholdet til staten”, sa kirkestatsråden. Løsrivelsen fra staten er bare delvis. Kirken har nå rett til å utnevne egne biskoper, men prestene skal fortsatt være statsansatte og under kirkeministerens ansvar. Kirkeministeren på sin side har ingen konfesjonsplikt, heller ikke Stortingets medlemmer – hvilket naturligvis er helt på sin plass, men det betyr altså at de som skal legge føringer for Den norske kirkes virksomhet ikke selv behøver å ha noe forhold til den, enn si være troende. Formelt er det nå Stortinget som er denne kirkens øverste organ.

De som trodde at politikerne nå ville holde fingrene fra fatet hva tro og livssyn angår, må tro om igjen. Denne sommeren har gitt oss flere eksempler på fikse løsninger og påtagelig styringsiver fra politikernes side, og ikke bare hva folkekirken angår.

Høyres livssynspolitiske talsmann, Svein Harberg, kom med friske utspill angående ”religiøse flerbruksrom” hvor man ”med et tastetrykk er en luthersk kirke og med et annet tastetrykk er en moské” (VL 6/7-12), alternativt kan man tenke seg en løsning hvor man triller inn og ut religiøse symboler. De av oss som er så forstokkede at vi foretrekker egne vigslede rom for tilbedelse, må jo gjerne ha det, men da uten økonomiske bidrag fra det offentlige, så klart. Det andre er mer lønnsomt.

Det har vært en travel tid for Ervin Kohn, leder av Det Mosaiske Trossamfunn, også. Ikke fordi han har kommet med sprelske forslag, men fordi han har måttet forsvare jødiske skikker og ritualer. Senterpartiets livssynspolitiske talskvinne, Jenny Klinge, vil ha et generelt forbud mot omskjæring. Det er ikke vanskelig å si seg enig hva omskjæring av jenter, kjønnslemlstelse, angår. Det kan imidlertid ikke sidestilles med omskjæring av guttebarn. Dette vil ramme både jøder og muslimer i Norge. Jødiske guttebarn blir omskåret den 8. dag etter fødselen som tegnet på Guds pakt med Abraham, selve paktstegnet og tegnet på innlemmelsen i og tilhørigheten til Guds utvalgte folk. Det får ikke hjelpe, sier Jenny Klinge, med støtte hos barneombud Anne Lindboe. Heller ikke hun skjelner mellom omskjæring av gutter og jenter, til tross for at hun som lege burde vite bedre. Individets rett til å bestemme over sin egen kropp holdes frem som argument. Foreldres rett til å oppdra barna i den tro de anser best, er tilsidesatt, og hun foreslår at man kan tenke ut alternative, symbolske handlinger istedenfor. Lystenning og roser, kanskje? Hva vet jeg.

Det er ganske oppsiktsvekkende at byråkrater og politikere påtar seg oppgaven å instruere trossamfunn i hvordan de skal utforme sine ritualer og hellige rom. Det oser av historieløshet og generelt manglende forståelse for religion og religionens vesen.

Og mens kirkestatsråden understreker at folkekirken skal være ”kirke for folk flest”, kommer kulturminister Anniken Huitfeldt på banen med forslag til et statlig ”livssynsåpent” gravferdsrituale for de av folk flest som ikke føler seg hjemme i folkekirken eller andre tros- eller livssynssamfunn. Språkbruken er interessant. Hun snakker ikke om livssynsnøytralt – hvilket er bra, ettersom det ikke eksisterer – men ”livssynsåpent”. Dette er ikke noe Humanetisk Forbund kan ta seg av, de er nok for konsekvente i sin avvisning av tekster og sanger med religiøst innhold. En statlig livssynsåpen seremoni, derimot, kan godt inneholde religiøse komponenter – alt etter smak og behag.

Kankje var det i denne ånd markeringen foran regjeringskvartalet den 22. juli ble innledet med julesalmen ”Det hev ei rosa sprunge -” Roser er roser, tenkte de kanskje, men jeg tenkte at kirken nok egner seg bedre som seremonimester likevel.

(Leder St. OLav 4/2012)