«Når menneskene slutter å tro på Gud, tror de på hva som helst», skal Chesterton en gang ha sagt. Og ser man seg omkring, så er det lite som later til å styrke oss i postulatet for denne aftenens innlegg; nemlig at troen skulle være en motkultur i vår tid, i vårt samfunn. Rent umiddelbart vil jeg si: Snarere tvert imot. Det er ingenting som tyder på at folk har sluttet å tro, men hva tror de på?
Alternativmessene på Sjølyst hvert år trekker tusener av mennesker som informerer seg om hvordan de kan får forbedret sin livskvalitet – på alle plan – gjennom ulike behandlinger, teknikker og metoder, der kan man få til å bli «en bedre versjon» av seg selv, oppnå healing, vekke opp ens høyeste potensiale osv. Så om mennesket om ikke akkurat søker frelse i kristen forstand, så søker de i hvert fall et bedre liv, om nødvendig også ved hjelp av høyere makter.
Samme hva man måtte mene om alt dette; troen er ikke dø, tvert imot så skulle jeg mene det forusetter en betydelig tro for å gi seg i kast med mye av det som tilbys på livssynsmarkedet.
På den annen side, vi feirer St. Hallvard, en av Kirkens martyrer. Martyriet er imidlertid ikke noe som hører fortiden til, det er stadig aktuelt. Og det at troen kan bli dødsens alvor, kan iblant være en nyttig påminnelse når vanene og bekvemmeligheten tar overhånd.
Også vår tid kjenner mennesker som går i døden for din tro, og da snakker jeg vel å merke ikke om selvmordsbombere som frivillig oppsøker døden og tar andre med seg. Nei, jeg snakker om mennesker som blir forfulgt for sin tros skyld og må bøte med livet fordi de nekter å oppgi den. Det var de første kristnes lodd, og når de gikk i døden for sin tro, så var det fordi de var overbevist om at døden var overvunnet, at det liv som var påbegynt i denne verden hadde sin fortsettelse i den neste. De var overbeviste «påskevenner», for å låne et uttrykk fra p. Raulin. Lyset fra Kristi oppstandelse hadde ennå ikke bleknet, kraften fra oppstandelsen var fremdeles like sterk.
Martyrene gikk i døden for sin tro, og de fikk troen til å blomstre. Helgenkulten oppstod ved at de kristne samlet seg på martyrens grav på martyrens dødsdag og feiret fødselen til det nye liv, det egentlige livet. Forfølgelsn av kristne førte til Kirkens utbredelse og martyrenes eksempel hjalp andre til å bevare sin tro. Slik ble martyrenes blod Kirkens såkorn, Kirkens vekst. Slik er det, og slik har det vært til alle tider i Kirkens historie.
Troen som personlig bekjennelse provoserer og har alltid gjort det, fordi sannhet provoserer. I den første kristne tid var bekjennelsen, «Kristus er Herre», nok til å sende folk i døden, fordi bare keiseren skulle æres som Herre. Den tro som bekjennes har altså et provoserende potensiale. Slik er det også i dag, også i vår kulturkrets, vil jeg hevde. Selv om noen knapt vil bry seg hvem man ærer som Herre – Herrer er det få av, og det å ære Gud eller hverandre fortoner seg også fremmed, ettersom vi knapt har noen idé om hva som ligger i begrepet. – I våre frihetselskende samfunn kan vi tro på hva vi vil og hvem vi vil, bare vi ikke gjør krav på sannheten. Så når et fremstående trosvitne fra vår egen tid, pave Johannes Paul II, en gang uttrykte at «sannheten kan ikke vedtas med flertallsbeslutninger», så vekket han sterke reaksjoner.
I et åpent og fritt samfunn som vårt kreves ikke martyrens blod av oss, men kanskje heller bekjennerens utholdenhet, som holder fast ved sin tro i møte med en ofte subtil «forfølgelse» i et liberalt og tolerant samfunn som tåler det meste bortsett fra uenighet, og hvor toleransen for avvikende meninger er forbausende liten.
Jeg vil påstå det rammer oss som kristne ganske spesielt. Men så er det heller ingen grunn til å tro at vi skulle leve et bekvemt og beskyttet liv med vår tro. Det er ikke det vi er kalt til. Kristendommen har alltid vekket anstøt. Det spesielle ved kristendommen i forhold til andre religioner, er troen på at Gud er blitt menneske. Vi bekjenner vår tro på en Gud som lot seg inkarnere – bli kjøtt, bli kropp, bli menneske, og som gikk inn under menneskelivets kår og betingelser. Og som endte sitt liv torturert, mishandlet, pint til døde på et kors. En total fiasko, tilsynelatende. For dem som hadde satt sitt håp til ham.
Jesu levetid var fylt av forventninger om Messias som skulle komme og innfri Guds løfter til sitt utvalgte folk. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?», er spørsmål folk stiller Jesus. De tiltrekkes av ham, vi leser at store folkemengder samlet seg om ham – han mettet dem på mirakuløst vis, han helbredet syke, han drev ut onde ånder –
Han fremsto som en nestekjærlighetens apostel og solidaritetens talsmann, men var det nok til å gjøre ham til verdens frelser? Jesus nøyet seg ikke med å stille konkrete fysiske behov, han gir oss også vann som gjør at vi ikke tørster mer og brød som gir evig liv – Joh. 4, 13ff og Joh. 6, 51ff. Dette vekker anstøt. Han lover oss evig liv – Hvem kan vel gjøre det?
«Fra da av», leser vi, «var det mange av hans disipler som trakk seg bort og sluttet med å følge ham omkring.» (Joh. 6, 66ff) Jesus sier da til de tolv: «Vil kanskje dere også gå fra meg? Men Simon Peter svarte: Herre, til hvem skulle vi gå? Du har det evige livs ord. Vi tror og vi vet at du er Guds Hellige.»
Peter har ant noe, intuitivt grepet sannheten uten helt å forstå allikevel, uten å overskue rekkevidden av det han uttrykte. Peter skjønner og skjønner ikke på en og samme tid. Han gripes, trekkes mot Jesus, bekjenner sin tro på ham, løper mot ham på vannet med stor overbevisning like til han oppdager hva han holder på med, blir redd og holder på å gå under. Han vil aldri i verden svikte Jesus, sier han med stor overbevisning, og gjør nettopp det. Men han trodde.
Peter – som sviktet i prøvelsens stund – skulle få anledning til å bekrefte denne troen mange ganger etter oppstandelsen, ja, like til å bekrefte den ved sin martyrdød i Roma.
At Jesus har levd, er det ingen som bestrider, men hvem han var har vært gjenstand for diskusjon op gjennom 2000 år. Hvem er han, egentlig? Folk stilte seg spørsmålet på Jesu tid også, og Jesus selv spør: Hvem sier dere at jeg er? Vi kjenner Simon Peters bekjennelse: «Du er Kristus, den levende Guds sønn.» Og Marta, «jeg tror at du er Messias, Guds sønn som skal komme til verden».
Jesus krevde tro av sine disipler, og hans spørsmål til Marta: tror du dette? er et spørsmål til hver og en av oss som bærer kristennavnet – og som Peter kommer vi kanskje – og forhåpentligvis – dit hvor vi ser at ikke har noe valg, for til hvem skulle vi ellers gå? Det er denne troen, denne sannheten som aldri kan vedtas med flertallsbeslutninger, for å si det med JPII, men bare tas i mot og overføres fra generasjon til generasjon.
Tilbake til det som var utgangspunktet for disse refleksjonene: Er tro motkultur?
Katolsk tro er det i en viss forstand. Kirken tilhører helt åpenbart en annen tid, som bærer preg av det også ofte i det ytre – klosterdrakten min, for eksempel, klær, utstyr, seremonier har oppstått i en annen tid og under andre himmelstrøk. og hevder idealer som i hvert fall ikke er gjengs i vår tid –
Og da tenker jeg ikke primært på det mest slående og iøynefallende, at Den katolske kirke sier nei der alle andre sier ja; det skulle være tilstrekkelig å nevne stikkord som skilsmisse, abort, utenomekteskapelig samliv, kvinnelige prester – Nei, og langt viktigere er det at kristendommen som sådan representerer fellesskapsverdier i et individsentrert samfunn, idealer om å tjene, ikke herske, lære om at vi skal dø for å leve, at vi skal elske våre fiender, velsigne dem som forfølger oss – alle disse kristne paradoksene – som i sannhet er motkulturelle, og som bare lar seg realisere ved Guds nådes hjelp.
I den grad vi som kirke, eller som kristne like godt, danner en motkultur, så er det – ikke fordi vi som kirke bevisst velger å stå i opposisjon til det bestående samfunn -, men fordi der er noe i Kirkens liv og lære som setter vår tids idealer i relieff, bidrar til å nyansere, relativisere, stille spørsmål ved vedtatte sannheter i vår tid. Og det motkulturelle blir en nødvendig konsekvens av trofasthet mot et kall, et ideal, til syvende og sist mot en person, Jesus Kristus, vår Herre, han som alene er sannheten.
(Innlegg i St. Hallvard, Oslo, St. Hallvard-dagen, 15. mai 2007)
AVE CRUX SPES UNICA 