Det siste intervjuet

Det vekker oppsikt når en kardinal av kardinal Martinis format i et siste intervju, publisert etter hans død, hevder at kirken er 200 år bak sin tid. Hvordan man enn ønsker å gjengi kardinalen, så er det sikkert at han berører vesentlige pastorale problemstillinger i den kirke han og jeg tilhører. I intervjuet tar han opp spørsmål om seksualitet og kroppslighet, og spør om mennesker i dag virkelig hører på kirken i disse spørsmålene, eller bare ser den som en karikatur i mediene. Et annet og presserende spørsmål dreier seg om adgangen til sakramentene for mennesker som er fraskilt og gjengiftet utenfor kirken og de nye familiekonstellasjoner som oppstår som følge av dette. Disse menneskene fortjener særskilt støtte, sier han, samtidig som det er riktig å holde fast på ekteskapets uoppløselighet. Hvordan skal man med sakramentenes kraft hjelpe mennesker i slike situasjoner? Han peker på at sakramentene ikke må være et middel for disiplinære reaksjoner, og sier at der foreldre ikke lenger kan motta sakramentene, der risikerer man også å miste neste generasjon. Dogmenes betydning og kirkerettens må ikke overbetones, sier han videre. Menneskene behøver Bibelen, «Guds enkle ord», for å treffe avgjørelser på det personlige plan. Verken presteskap eller kirkerett kan erstatte et menneskes indre liv. Dogmene er til for å kunne skjelne riktig mellom de indre røstene, ifølge kardinalen.

Gyldigheten av Swetlana Geiers ord: Man muss das Ganze sehen, man muss das Ganze lieben, slo meg også her.

(Jeg har oversatt fra Kath.net 03.09.2012. Link til intervjuet på italiensk.)

5 tanker på “Det siste intervjuet

  1. takk, dette er de beste ordene jeg har sett i anledning dette intervjuet. Omtanken for enkeltmennesket og dets frelse, alt må vel være underordnet den.

  2. Gjennom franske venner har jeg kommet over et innlegg i magasinet La Vie som jeg synes er interessant:

    http://www.lavie.fr/sso/blogs/blog.php?id=71

    Hans poeng er at Martinis idealisering av Kirken førte til en betoning av at kirken hadde «kuttet» båndene til mange katolikker bl.a pga moralske spørsmål og at det derfor var behov for en reform av kirkens syn på bl.a moralspørsmål. For nettopp å fjerne disse hindringene som førte til at mang katolikker fjernet seg fra Kirken.

    Imidlertid. Tidene forandrer seg. Raskt. I Frankrike har det den siste tiden vært en rekke unge katolikker som gir uttrykk for at kirkens seksulmoral for dem er en kilde til glede og berikelse i livet. Tro det eller ei. I en tid da seksualitet er blitt en moderne og nestem altoverskyggende besettelse, er Kirkens restrektive syn på sex….befriende. Det handler rett og slett om frihet.

    I samme slengen noen andre innlegg som omhandler det samme:

    http://www.nystagmus.me/article-sexe-et-si-l-eglise-avait-tout-compris-109314854.html

    Eller hva med «homosexuelle» Philippe Arinos modige forsvar for den katolske kirke gjennom forskning, bøker og foredrag:

    http://www.araigneedudesert.fr/page/letter-to-paula.html

  3. Takk, Andreas, for viktig innspill. Jeg har mange ting å si om det, men jeg rekker det ikke nå. Jeg forbereder et lengre innlegg om tematikken, og jeg har heller ikke rukket å lese artiklene du henviser til.
    Det er et par ting jeg gjerne vil presisere mht Martini-intervjuet før jeg går videre. Det jeg likte minst med dette intervjuet var påstanden om at kirken er to hundre år etter vår tid. Med all respekt for avdøde kardinal Martini, mener jeg det er en tåpelig påstand. Jeg er ingen tilhenger av en kirke som halser etter «tidsånden» og strever med å ta den igjen. Det er lite troverdig og helt imot kirkens vesen. Når kirken og «tidsånden» iblant er på linje, er det mer en tilfeldighet. Jeg vil også understreke at jeg er grunnleggende enig i kirkens syn på ekteskap og familie, og på seksualitet og seksualitetens natur.
    Og jeg synes det du skriver om unge som finner kirkens lære på området befriende, både er gledelig og oppmuntrende. Og det samsvarer også godt med mine erfaringer når jeg har tatt imot ungdomsgrupper og skoleklasser for orientering om klosterliv. Mer enn en gang har jeg opplevd at reaksjonen har vært «det har ingen fortalt oss før», når jeg har fremhevet at det er fullt mulig å leve et godt og fullstendig menneskelig liv uten å leve ut sin seksualitet i forhold til et annet menneske. At avholdenhet faktisk er mulig! Og at sølibatet og kyskheten ikke stenger for andre mennesker, men faktisk kan gi rom for å utvikle dype og nære vennskap og relasjoner.
    Men når det er sagt, så synes jeg at Martini setter søkelys på viktige pastorale problemer nettopp hva ekteskap og seksualitet angår. Det er mange paradokser i kirkens håndtering av egen lære i så måte. Noen eksempler: Er du fraskilt og gift igjen, er du utelukket fra å motta sakramentene. Du kan imidlertid ha vært samboer x antall ganger før du gifter deg i kirken – uten formelle problemer. Det er mye som tyder på at den kirkelige praksis i omgang med ulike samlivsformer er sterkt varierende. De fleste av oss kjenner sikkert til katolikker som er samboende og som lever i åpen strid med kirkens lære, men som likefullt går til kommunion og deltar aktivt i kirkens liv. Det er eksempler på fraskilte og gjengiftede ikke-katolikker som konverterer, og deltar på samme måte. Og så har du da enkelte katolikker som er skilt og som gifter seg igjen utenfor kirken, og som må avholde seg fra sakramentene.
    Som katolikker er vi forpliktet på kirkens lære som vi skal forsøke å integrere i våre liv. Og når vi ikke klarer det, søker vi kanskje og forhåpentligvis hjelp i skriftestolen eller sjelesorgssamtale. Ingen av oss vet – eller skal vite – hva som sies der, og ingen av oss har heller noe med hva andre gjør eller ikke. Men mine observasjoner sier meg at den sjelesørgeriske praksis selv er med på å undergrave kirkens lære på området.
    Som du forstår av det jeg har skrevet, har jeg ingen oppskrift på hvordan det burde være, men jeg ser behovet for en åpen samtale om disse tingene. Jeg er enig med Martini i det betenkelige i at sakramentene brukes disiplinært i forhold til en gruppe mennesker som faktisk har forholdt seg til kirkens lære i utgangspunktet og derfor tilsynelatende rammes mer enn andre.
    Helt til slutt en personlig erfaring: Et par av de mest overbevisende katolikker jeg har møtt, er mennesker som er gjengift utenfor kirken og som fortsetter å gå til messen, trofast og utholdende, og som kneler i sorg og lengsel når vi andre uverdige ubesværet går frem til kommunion.

  4. Tilbaketråkk: Foran en synode | AVE CRUX SPES UNICA

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s