Sekulær stat?

Et land blir ikke mindre kristent av at staten er sekulær og ikke konfesjonnell. Det er all grunn til å hilse grunnlovsendringen velkommen.

Fra i dag av har vi ikke lenger noen statsreligion i Norge. Den evangelisk-lutherske religion er ikke lenger «statens offentlige». Enn så lenge er den statsoverhodets: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion», som det fortsatt står i § 4, men han skal ikke lenger håndheve og beskytte den. Men “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.” Formuleringen er resultat av mange kompromisser. Alle var ikke like fornøyd med henvisningen til den kristne arven. Da lurer jeg på hva som er galt med å sette navn på det som så sterkt har bidratt til å forme vår historie og vårt samfunn. Smitteeffekten er sørgelig liten, dessverre, om noen skulle frykte det.

Vi skal ikke lenger ha noen statskirke, men det er allikevel ikke snakk om et fullstendig skille mellom kirke og stat. Den norske kirke skal i fortsettelsen være «Norges Folkekirke», heter det, og som sådan understøttes av staten. Prestene skal lønnes av staten, til forskjell fra andre tros- og livssynssamfunn, men forøvrig er de økonomiske betingelsene like. Det er et skritt på veien til en sekulær stat, men skrittet er ikke tatt fullt ut.

«Folkekirken» er fortsatt bundet til staten selv om kirken nå kan styre seg selv. Men hvem er dette folket som «folkekirken» består av? Hvilket folk er det snakk om? Det norske? Guds folk? Folk flest? Hva slags størrelse er det? Det er ikke mange årene siden jeg måtte melde meg ut av statskirken selv om jeg aldri noensinne har vært medlem der. Jeg er norsk, simpelthen, i flere generasjoner, og det holdt. Det skal sies at det var et utslag av økonomi, ikke kirkelig arroganse, men det sier bare litt om hvilke forestillinger som har befestet seg gjennom århundrer og språkbruk. Begrepet er vanskelig.

Kristendommen har ingen foretrukne statsformer. Den operer med et klart skille mellom religion og politikk, selv om kirkehistorien er full av eksempler på det motsatte. Da den katolske kirke med «Dignitatis Humanae» fra 1965, Det annet vatikankonsils dokument om religionsfriheten, stilte seg på den sekulære stats og det pluralistiske samfunns side, ble kirken «fri til å være kirke», som p. Yves Congar uttrykte det, den store ekklesiologen, senere kardinal, som var en av premissleverandørene ved vatikankonsilet. For første gang kunne kirken definere seg selv på egne premisser, sier han.

Men når kirken blir fri fra staten, blir også staten fri fra kirken. Og kirkens posisjon bir bare én av mange i et pluralistisk samfunn. Å gå fra å være selvsagt premissleverandør til å bli en av mange røster i et pluralistisk samfunn, var en lang og smertefull prosess for den katolske kirke. Det krever mye av kirken, men den krever også noe av staten. Stor toleranse, blant annet. Den norske folkekirken skal være raus og inkluderende, heter det – det må staten også være. Den må legge til rette for at mennesker tror, tenker, lever annerledes enn flertallet, og ønsker å oppdra sine barn tilsvarende.

Staten kan umulig garantere for et samfunns «kristelighet». Samfunnet kristnes ikke ovenfra, men nedenfra – det er oss, fotfolket, som må gjøre jobben – med bistand fra oven helt klart -, men ikke fra staten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s