Trenger vi evigheten?

”Hvis døden er slutten på alt, er livet en grusom farse”, sier Wilfrid Stinissen i boken, ”Jeg dør ikke, jeg går inn til livet”, St. Olav 2007. ”Jeg er overbevist om at spørsmålet om rettferdighet er det egentlige eller i alle fall det sterkeste argument for troen på det evige liv,” sier pave Benedikt XVI i ensyklikaen Spe Salvi (43), ”fordi uretten umulig kan være historiens siste ord.”
På verdidebatt.no pågår det nå en diskusjon om dom og frelse, aktualisert ved en pågående rettsak. Eyvind Skeie svarer en teolog som hevder at alle skal bli frelst, med følgende refleksjon: «Jeg skulle virkelig ønske at det var slik at jeg uten videre kunne forkynne med stor trygghet for alle mennesker at alle skal bli frelst til sist. Men jeg får meg ikke til å si at vi, etter den store forvandlingen, skal sitte til bords i gleden i Guds Rike sammen med historiens aller største drapsmenn, overgripere og torturister.»
Og Ingunn Breistein sier: «Hvis vi er helt fri til å velge selv, hvorfor velger vi da så ofte det som er vondt for oss selv eller andre? VI har ikke bare avskaffet Guds allmakt, vi har i enda større grad avskaffet djevelen. Vi tror mennesket er fri til bare å gjøre det gode. Når det vonde skjer, står vi til dels uten forklaringer. Hvordan skal vi hanskes med en verden der vi har avsatt Gud, og der mennesket er selvutnevnt gud for sin egen skjebne?»
I hennes tankevekkende innlegg med tittelen «En dumsnill Gud» peker hun på en kirkelig snillisme som mangler et begrepsapparat som kan hjelpe oss til å hanskes med den/det ondes realitet. De mulighetene vi sitter igjen med er å sykeliggjøre eller bortforklare ondskapen ved hjelp av barndom og oppvekst. Uten Gud får vi en redusert virkelighet, et redusert menneskebilde.
Plutselig står vi altså overfor realiteter som aktualiserer teologiske problemstillinger som lenge har vært parkert på sidelinjen. ”Troen på den siste dom og det evige liv er først og fremst et håp – håpet om at det finnes en Gud, og Gud er i stand til å skape rettferdighet på en måte som vi ikke kan tenke oss, men som vi allikevel får ane i troen” (Spe Salvi 43).

Og dersom man tror det, kan det være et håp å vite: ”Det er ikke elementene i kosmos, materiens lover, som i siste instans hersker over verden og over menneskene, det er en personlig Gud som hersker over stjernene, det vil si over universet; det er ikke materiens lover og evolusjonen som har det siste ord, men forstand, vilje, kjærlighet – en person. Og når vi kjenner denne personen, og han kjenner oss, da er faktisk de materielle strukturers ubønnhørlige kraft ikke lenger det siste; da er vi ikke lenger slaver av universet og dets lover, da er vi frie. Et slikt syn var bestemmende for antikkens søkende og oppriktige ånder. Himmelen er ikke tom. Livet er ikke bare et produkt av materiens lover og tilfeldigheter; nei, i alt, og samtidig over alt, finnes en personlig vilje, finnes den Ånd som i Jesus har vist seg som kjærlighet.” (Spe Salvi, nr. 5)