I anledning dagen

Det er 29. april – Katarina av Sienas festdag – men hun forsvinner liturgisk siden det er søndag. Katarinahjemmet feirer henne likevel! Mystiker og kirkelærer, og en profetisk røst. Guds ære, menneskenes frelse og den hellige kirkes reform, var Katarinas program – Moderne tenkere vil gjerne gjøre henne til politiker og «fredsmegler», men hun var ingen strateg eller politisk tenker. Vel ble hun brukt som sendebud til fyrster og prelater, men det var mystiker hun var. Og det var nettopp dette brennende troens menneske som samtiden så og respekterte. For den som vite mer, har jeg lagt inn en artikkel jeg hadde på trykk i St. Olav, 2005.

Hver dag gikk Katarina til Peterskirken for å be. Syk, ut­tæret, og med store smerter slepte hun seg fra huset hvor hun bodde like ved Maria Sopra Minerva, til kirken over apostelen Peters grav, den kirken hun i et syn hadde sett falle sammen, og hvis enhet og troverdighet det var maktpåliggende for henne å redde.

Katarina var kommet til Roma på pave Urban VIs innstendige oppfordring. Det var i 1380, og  skismaet i kirken var et faktum; i Roma satt det en pave, i Avignon i Frankrike en annen. Dette var begynnelsen til det store skisma i vestlig kristenhet som splittet land og familier, ordener og bispedømmer, og som ikke opphørte før ved konsilet i Konstanz i 1417.

Katarina Benincasa var det 23. barnet i en håndverkerfamilie i det 14. århundres Siena. Hennes navn er for alltid knyttet til Kirkens historie såvel som storpolitikkens. Hun oppsøkte paven i Avignon og ba ham vise mannsmot og vende tilbake til Roma. Hun ble tilkalt i stridigheter mellom lokale fyrster og europeiske konger. Hun tryglet, refset og ba politiske og kirkelige ledere om å vise mot, standhaftighet og ærlighet i utøvelsen av deres embeter. Hun påpekte deres feil og mangler, i usedvanlig frimodighet oppsøkte hun dem eller skrev til dem for å få dem til å vende om, til å leve et liv som var kristennavnet verdig. Hennes reelle politiske innflytelse er omdiskutert, men det faktum at en ulærd håndverkerdatter fra Siena va kommet i denne situasjonen er i seg selv et symptom på den tiden hun levde i. Hun levde fra 1347 til 1380 midt under en av kirkehistoriens største kriser. Det var et moralsk og åndelig forfall på alle plan i kirkens liv. Det kirkelige lederskap, som det politiske for øvrig, viste jevnt over unnfallenhet og avmakt, og  paven selv hadde flyktet fra sitt ansvar og søkt tilflukt i Avignon i Frankrike. Det var pest og krig. Svartedauden hadde gjort dramatiske innhugg i befolkningen, hundreårskrigen mellom England og Frankrike raste. Det var en voldsom, plaget og forvirret tid med sosial uro, økonomisk kaos, moral i oppløsning. Og da er bare noe nevnt. En samtidig krønikeskriver beskriver den som ”en elendig tid for menneskeheten”.

Det var et klima ga rom for alternative røster og autoriter. Det er mystikernes århundre. Katarina var en av dem, kanskje den aller største, anerkjent både i sin samtid og i vår: helgenkåret i 1461, skytshelgen for Roma i 1866 i selskap med Peter og Paulus, skytshelgen for Italia i 1939 sammen med Frans av Assisi, kirkelærer i 1970, sammen med Teresa av Avila de  første kvinner som fikk tittelen, og endelig i 2000 skytshelgen for Europa sammen Birgitta av Vadstena og Teresa Benedicta av korset (Edith Stein), fra før av hadde vi Benedikt, Kyrillos og Methodios. Hun er videre en av de best dokumenterte kvinner fra det 14. århundre. Hun etterlot seg et stort skriftlig materiale, som ble vidt distribuert, og det til tross for at hun verken kunne lese eller skrive. Boken om hennes liv, Legenda Major, skrevet ned av hennes nære venn og åndelige veileder Raymond av Capua og hennes egen bok Dialogen – samtaler hun hadde med Vår Herre under ekstaser og som ble nedskrevet – er noen av de første bøker som overhode ble trykket. Hun etterlot seg også bønner og brev, og ikke minst brevene viser hennes enorme nedslagsfelt – høy og lav – konger, dronninger, paver og kardinaler, venner, familie, leiesoldater, notorisk kriminelle og prostituerte.

Nettopp brevene er kilde til kunnskap om hennes politiske og sosiale virksomhet, idet hun gjennom dem forsøker å påvirke innflytelsesrike personer. Av de 382 brevene hun har etterlatt seg, er 67 adressert til politiske ledere, 13 til konger og dronninger, 38 til lavere offentlige tjenestemenn, 10 til jurister, 6 til militære ledere. Et fåtall hadde hun truffet, de fleste hadde hun kun brevkontakt med. Hun gjorde seg flid med å sette seg inn i deres sterke sider såvel som de svake både som politiske ledere og som privatpersoner, og når hun henvendte seg til dem, så var hun direkte i sitt budskap. Hun kunne gi dem konkrete råd, men hennes viktigste anliggende var som regel å minne dem om rettferdigheten som overordnet prinsipp i samfunnet og forvaltningen av goder.

Hvordan forklare hennes status? Katarina sluttet seg som ganske ung en gruppe kvinner som gikk under navnet ”mantellata” på grunn av den svarte kappen de bar. Kvinnene som bodde i sine hjem og drev karitativ virksomhet i byen, var en del av dominikanerordenen, og brødrene hadde det sjelesørgeriske ansvar for dem. Etterhvert som Katarinas status som mystiker blir kjent og anerkjent, får hun en egen veileder blant brødrene. En av dem, den senere ordensmagister Raymond av Capua, som var lidenskapelig engasjert i samtidens politiske og kirkelige spørsmål, så hennes muligheter til å øve innflytelse blant kirkelige så vel som verdslige fyrster.  Katarina som iblant fremstilles som ”fredsmegler” og politiker, var selv ingen strateg eller politisk tenker. Det var mystiker hun var, og det mystikeren som ble hørt.

Katarinas mystikk er helt og fullt sentrert om Kristus, og den er helt og fullt «kirkelig». ”Kirken er Kristus selv”, sier hun i ett av sine brev. Kirken er selve grobunnen for hennes mystikk – liturgi og sakramenter, Skriften og fedrene – som hun lyttet til og tok imot, var det hun vokste inn i og nærte seg av. Hun er ingen moderne mystiker som liksom lever av å være i opposisjon til institusjonen, som hever seg over alle konfesjonelle og religiøse grenser,  ja, som trives best uavhengig av autoritetene. Hennes Gud forsvinner heller ikke bak en sky, – (kfr. Cloud of the unknowing, nedtegnet av en av hennes samtidige) – tvert imot er hennes visjoner konkrete og sanselige. Den korsfestede Kristus og hans blod går igjen så og si i alle;  lammets blod, blodets nøkler, blod fylt med evig guddommelighet, å drikke Jesu hjerteblod, er noen av uttrykkene hun bruker. Hennes forening med Kristus blir alt inderligere fra hun som seksåring ser Kristus over brødrenes kirke i Siena og mottar hans velsignelse, til hun i voksen alder mottar stigmata, Jesu sårmerker, som et tegn på den fullkomne identifikasjon med ham. Vi hører om hennes mystiske bryllup hvor Kristus tar henne til ekte, at Kristus gir henne sitt eget hjerte, og at hun drikker av såret i hans side, og om hennes mystiske død. Katarinas åndelige vei er en gradvis innføring i Kristusmysteriet. Og hennes enhet med Kristus er samtidig en enhet i Kristus, med alle dem som bekjenner seg til Ham.

Denne Katarinas åndelige vei er en krevende vei. Det er ikke en flukt fra realitetene, en slags vegetativ tilstand bortenfor og utenfor alt,  isolert fra andre mennesker, tvert imot så fører den henne rett ut i realitetene, i kampens hete, hvor hun ser og reagerer – Ja, hun roper! ”Jeg roper til deg for hele verden skyld!”, utbryter hun til Vår Herre – hun hamrer løs på ham med sine egne og all verdens bekymringer, og drevet av Ånden utfordrer hun både kirkelige og verdslige makthavere. Kirkens sak er Katarinas sak. Og Kirkens enhet avgjørende for dens troverdighet, følgelig også avgjørende for at verden skal tro på Ham som er Kirkens Herre, Kristus selv. Derfor oppsøker hun paven i Avignon, Gregor XI, i 1377 for å få ham til å vende tilbake til sitt bispesete.

Gregor vender tilbake til Roma og dør der, og Urban VI overtar. Han var en overgangspave og helt harmløs, trodde man, inntil han beviste det motsatte. Det gikk så langt at kardinalene erklærte valget av ham ugyldig og valgte en annen pave, Clemens VII, som etablerer seg i Avignon. I november 1379 sendte Urban bud etter Katarina i håp om at hun som talte på vegne av Kristus korsfestet, kunne mane de stridende parter til fred og forsoning. Katarina vegrer seg først – i Siena syntes man etterhvert at hun oppfører seg upassende, men Raymond som nå er prior i dominikanernes kloster Maria Sopra Minerva i Roma, sørger for at hun får et eksplisitt brev om å komme. Hun reiser og etablerer seg ikke så langt fra Maria Sopra Minerva. Katarina kommer, kaster seg inn i kampen på et godes side, og maner folk til å støtte Peters sanne etterfølger og skape fred, enhet i Guds kirke. Hun møter paven og kardinaler – dikterer brev, gir råd, og hun treffer Raymond igjen, men bare for en kort stund. Han blir sendt av paven på et oppdrag til kongen i Frankrike, men snur på halvveien da han frykter å bli drept. Hvilket skuffet Katarina enormt. At noen kunne unnlate å ta imot martyriet var for Katarina aldeles ubegripelig.

Fra begynnelsen 1380 kan hun verken spise eller drikke. Hver morgen drar hun likefullt til Peterskirken for messe og ber der frem til vesper. Fra den 26. februar til hun dør den 29. april kan hun ikke lenger gå og lenkes til sengen. Hun skriver et par brev til, men aktiviteten hennes nå er bønn og offer. I et av de siste, skriver hun “Å evige Gud, motta mitt liv som offer for den hellige kirks mystiske legeme. Jeg har ikke annet å gi enn hva du allerede har gitt meg, så ta mitt hjerte og presse det, kryst det ut over kirken.” Hennes liv var viet Kristus i Kirkens tjeneste, og det både i åndelig og konkret, fysisk forstand. Da alt som menneskelig sett kunne gjøres var gjort, gjenstod bare ett: den endelige overgivel­se av selv som offer til Guds ære, menneskenes frelse, og den hellige kirkes reform.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s