Rom for barmhjertighet

Under Caritas’ åpne møte 12. april representerte jeg Søsterrådet. Det er alltid fint å løfte frem søstrenes innsats, og også å kunne stille opp for Caritas. I den forbindelse gjorde jeg meg noen tanker om barmhjertighetens, nestekjærlighetens  plass i vårt samfunn. Søstrenes historie kan nettopp si noe om det. Søstres karitative virke i Norge har i mange, mange tiår nettopp vært «kirkens sosiale arm», ivaretatt kirkens diakoni. Da de første St. Elisabethsøstrene steg i land i Hammerfest i 1880, gikk de straks i gang med å skrubbe gryter så de kunne gi mat til byens fattige. Etterhvert bygget de sykehus – byens første og eneste i lang tid – som på så mange andre steder i Norge; på 1940-tallet var 25 % av sykehussengene i Norge på katolske hender.

Katolske søstre kom til Norge som ledd i menighetsbyggingen – men alle hadde også andre ben å stå på, og søstrene har i særlig grad drevet virksomhet som har strukket seg langt ut over menighetenes grenser – sykehus, skoler, barnehager, eldreinstitusjoner, studenthjem – og tyngden av ”brukerne” er og har vært ikke-katolikker.

«Missionaries of Charity», Moder Teresas søstre, kom til Norge i 2002 – kjente som de er gjennom grunnleggeren og fredsprismottakeren, Moder Teresa som gjorde omsorgen for de fattigste og døende i Calcuttas slum til sin særlige oppgave. Den grunnleggende respekten for det enkelte menneske er det bærende i deres virke. De var i tvil om de skulle etablere seg i Norge – ville finne noen som var ”fattige nok”?

I andre byer i den vestlige verden driver de suppekjøkken – det ville de gjøre i Bergen også, men kommunen sa nei – det var ikke bruk for det i 2002 –

”de fattige har dere alltid blant dere”, sier Jesus – Moder Teresa-søstrene vet å finne dem: de fattige, ikke bare materielt fattige, men fattige på sosiale relasjoner, på omsorg, på oppmerksomme og anerkjennede blikk – de fant dem blant gamle som sitter ensomme i leilighetene sine, blant rusavhengige på Nygårdshøyden, de fant i fengslene –Nå har de vært her i 10 år – og det er ikke lenger spørsmål om de har noen eksistensberettigelse i et av verdens rikeste land. Og nå – 10 år etter – er spørsmålet om suppekjøkken kommet opp igjen, og det er ingen som sår tvil om behovet.

Selv i et rikt og velorganisert samfunn som vårt, med velferdsgoder storparten av verdens befolkning bare kan drømme om, er det behov for bamhjertighetens misjonærer, noen som bryr seg uten å være betalt for det – for barmhjertighet – Caritas.

Fra ensyklikaen Caritas in veritate (CV), 5: å praktisere barmhjertighet i sannhet er ikke bare nyttig, men også avgjørende for å bygge det gode samfunn og for sann menneskelig utvikling.

Barmhjertighet er, sammen med rettferdighet og ”det felles beste”, sentrale elementer i katolsk sosiallære,  og barmhjertighet og rettferdighet henger sammen, men barmhjertigheten transenderer rettferdigheten – går lenger… ”jo mer vi bestreber oss på å sikre det felles beste slik at det korresponderer med vår nestes virkelige behov, jo mer ”effektivt” elsker vi dem…” (CV)

Behovene er legio, og søstre er utrolig kreative når det gjelder både å fange dem opp og å finne løsninger – Elisabethsøstrene som før drev sykehus, har nå eldreboliger både i Oslo og Tromsø – et botilbud som respekterer de eldres autonomi og som gir dem trygghet.

Søstrene har også den fordel at vi er internasjonale – bare 10 % av oss er etnisk norske – vi har alltid noen som kan språket, kjenner forholdene i hjemlandet – og mange av våre innvandrede trosfeller henvender seg til nettopp kirken og kirkelige institusjoner for å få hjelp og råd – filippinske au-pairer, innvandrere med dårlige norskkunnskaper, med sosiale, arbeidsrelaterte eller familiære problemer,  – og behovene blir ikke færre, men andre – norskopplæring, leksehjelp, juridisk bistand, mat –

Caritas in Veritate – barmhjertighet som reiser opp – ikke klamt velgjørende –

Kristus selv ble oppreist fra de døde – det er vårt kall å bidra til at andre skal gå oppreist videre.