de hellige dagene

Er det noe jeg aldri savner, så er det å være borte fra Majorstuen i stille uke og påske. Vi har gatene for oss selv, vi kirkegjengere, når vi vandrer i stillhet ned til St. Dominikus for å feire liturgien. Årets absolutte høydepunkt, triduum – de hellige tre dagene forut for oppstandelsesfesten – en fest vi feirer i femti dager, like til pinse! Men altså, triduum og tenebrae – grålysning, morgensangen – matutin og laudes, som synges i St. Dominikus kirke i vekselsang med brødrene med lesninger fra Skriften og kirkefedrene.
I klosteret er alle hjemme, for en gangs skyld – i samlet stillhet. Ikke trykkende og plagsomt, men i fred og enhet. Aldri erfares enheten og fellesskapet bedre enn nettopp da! I disse dagene må alt annet vike. Ikke den jobb eller avtale som er viktigere enn dette: å gå med Herren de siste dagene av hans jordiske liv, våke med Ham i Getsemane, be med Ham på lidelsens vei – be for alle verdens folk og religioner i gudstjenesten langfredag og kysse korset – «seierens bauta», tegnet på vår frelse. Påskeaftens stillhet, gryende forventning: I håp skal mitt legeme hvile – «Å, død, din bane skal jeg bli, din makt skal jeg knuse!»