Fastetidens oppfordring om å «speke sitt kjød» – avstå fra nytelsesmidler og adspredelser – for bedre å fokusere på det vesentlige, er et eksempel på hvordan det kroppslige og det åndelige henger sammen. Faktisk er det slik at de viktigste og mest grunnleggende dogmer i kristendommen dreier seg om kroppen/legemet – Gud som ble menneske – som døde og oppstod – og Ånden som gir liv til det døde legemet.
Kroppen og menneskets legemlige/fysiske behov står sentralt i Jesu forkynnelse- han helbreder syke, bespiser folkemengder og oppvekker døde. Han holder frem som eksempel de som gir klær til de nakne, gir de sultne å spise, besøker dem som sitter i fengsel- og sier at alt vi gjør mot andre, især mot de minste, de mest foraktede, det gjør vi mot Gud selv. Mt. 25, 40. I de aller minste, de aller mest trengende møter vi Jesus selv, og i Jesus møter vi Gud.
Dette er et vesentlig punkt i Jesu forkynnelse, og det er en vesentlig side ved vår tro og utøvelsen av denne- nestekjærligheten. Som du behandlet din neste, behandler du Gud.
Kroppen inntar en overveldende stor plass i vår egen samtid. Kroppen står i fokus som aldri før. Vi møter dem overalt, -kroppene- nakne, poserende, overmenneskelig store og vakre på reklameplakatene- uoppnåelige idealer for de fleste av oss. Det fokuseres på velvære, helse, hygiene, kosthold, sex og nytelse. Gjør hva du vil med din kropp, og forandre på den om den ikke holder mål!
I 1. Korinterbrev går Paulus i rette med mennesker i menigheten som mente at det var fullstendig uinteressant hvordan man behandler kroppen (i forhold til mat, drikke, sex) ettersom frelsen er noe åndelig. Kroppen er en eiendel blant andre. Ingen andre skal legge seg borti hva jeg gjør med min kropp. 1. Kor. 6,19-20: ”Vet dere ikke at deres kropp er den Hellige Ånds tempel, som bor i dere?… Ær da Gud med deres legemer.”
Kroppen inntar også en selvfølgelig plass i Benedikts XVIs første encyklika, ”Deus Caritas Est.” ”Mennesket blir først seg selv når sjel og legeme finner frem til indre enhet. Det er ikke ånden eller legemet som uttrykker kjærlighet – mennesket som person elske som én skapning. (DCE 5)”
”Kropp” er aktuelt som bare det og har alltid vært det.
Kristendommens grunnlegende dogmer dreier seg om kroppen
Faktisk er det slik at de viktigste og mest grunnleggende dogmer i kristendommen dreier seg om kroppen/legeme – Gud som ble menneske – som døde og oppstod – og Ånden som gir liv til det døde legemet.
Kristendommen gikk fra å være en liten jødisk sekt til å bli en universell religion, en tro som er kjempet frem, blitt meislet ut i møte med ulike tankeretninger: Manikeisme, gnostisisme- kanskje bare ord for oss, men det er tenkeretninger som de første århundres kristne måtte forsvare sin tro i mot, og i møte med hvilke kristendommen og de kristne dogmene ble definert- og det er interessant å legge merke til at også disse tidligste heresiene hadde kroppen i fokus.
Der var én slik religionsblanding som gjorde seg særlig gjeldende og som bidro til utviklingen av sentrale kristne dogmer. Det var gnostisismen. Og den skal vi se litt på før vi går videre, for det er en tankeretning som stadig vekk har satt/setter vår tro på prøve.
Gnostisk dualisme
Sentralt står spørsmålet om menneskets frelse. Frelse er i gnostisismen å bli befridd fra materien, fra legemet og inn i den åndelige verden. Gnostisismen opererer med en skarp dualisme/ tvedeling, altså et skille mellom ånd og materiet – der materien var tvers gjennom ond. Dette ga seg mange utslag: På den ene side en streng asketisk livsførsel med avkall på ekteskap, avkall på kjøtt, på vin – mens andre gikk motsatt vei; ettersom legemet så allikevel ikke hadde noen betydning og så allikevel skulle gå til grunne, så var det jo ikke så farlig hvordan man behandlet det – dermed ga gnostisisme også opphav til en utstrakt hedonisme – vellevnet og utskeielser.
Mange gnostiske systemer erkjenner Kristus som frelser, men han er bare en blant flere frelsesguder, og han er en annen enn skaperguden – som er like ufullkommen som skapningen selv. Kristus er følgelig bare tilsynelatende et menneske – en frelsesgud kan ikke virkelig være del av den materielle verden.
Kirken svarte blant annet med å definere trosbekjennelsen der Jesu sanne natur fastslås: Sann Gud og sant menneske – og å fastslå med styrke at skaperguden er den samme som frelsesguden som forbarmet seg over sin skapning. Man utformet læren om inkarnasjonen og hevdet kjødets oppstandelse fra de døde.
Inkarnasjons- og oppstandelsestro
I ingen annen religion inntar kroppen en så respektert stilling i skapelsen som i den autentiske kristendommen, slik den trer frem i den tidlige kirke, hevder en av de autoriteter jeg støtter meg til, den svenske katolske presten Anders Piltz. I motsetning til den dualistiske menneskesyn har Kirken alltid hatt et helhetlig menneskesyn, lært at mennesket er ett kropp og sjel, og at kroppen har en egenverdi som skal respekteres.
Det spesielle ved kristendommen i forhold til andre religioner, er troen på at Gud er blitt menneske. Vi bekjenner vår tro på en Gud som lot seg inkarnere- bli kjød, bli kropp, bli menneske, og som gikk inn under menneskelivets kår og betingelser. Og som endte sitt liv torturert, mishandlet, pint til døde på et kors.
En vesentlig del av den tidligste kristne bekjennelse helt fra begynnelsen er troen på legemets/kroppens oppstandelse, kjødets oppstandelse. (1. Kor. 15, 14.20): ”Og er ikke Kristus oppstanden, da er vår forkynnelse uten innhold, og deres tro uten mening. (…) Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde blant dem.”
Det var denne forvissningen om at døden var overvunnet som fikk de tidlige kristne martyrer til å utholde lidelser og døden rolig i møte.
Jesu spørsmål til Marta etter oppvekkelsen av broren Lasarus, er også et spørsmål til hver og en av oss. Tror du dette? Tror du virkelig dette?
Vi sier at vi gjør det hver gang vi istemmer trosbekjennelsen, Credo. Den hellige Augustin sier: ”Måtte symbolet (trosbekjennelsen) være som et speil for deg. Speil deg hver dag i det for å se om du tror alt det du sier du tror. Og gled deg hver dag i din tro.”
Kroppen er hellig
For den som tror at verden og mennesket er skapt av Gud, er kroppen hellig. Slik tenker jøder, kristne og muslimer, og andre religioner som er grunnet på respekten for livet.
Kristendommen har ikke vært forskånet fra en dualistisk forståelse av mennesket – på grunn av tilbøyeligheten til å skjelne mellom å være ånd, sjel og det å ha/være et legeme. Det legemlige velbefinnende preger hele mennesket, også menneskets åndelige og trosmessige overbevisning. Det er ikke lett å be når man har en flis i fingeren eller et rusk i øyet. Det er gjennom kroppen vi erfarer vår begrensning, sykdom, alderdom, smerte, død – og da er tilbøyeligheten til en dualistisk skepsis til det legemlige, og også forakt for det kroppslige, nærliggende.
Derfor har da også Kirken gjentatte ganger terpet på læren om menneskets enhet, at vi er ett i kropp og sjel, helt frem til Benedikt XVI i Deus Caritas Est.
Tanken er at kroppen er et tempel for den Hellige Ånd, et hellig og ukrenkelig område, et tempel som skal gjennomstrømmes av guddommelig liv, og som man ikke kan gjøre hva man vil med. Et tempel til Guds ære, ikke til vår – et perspektiv som bryter radikalt med vår tids kroppsfiksering og kroppsdyrkelse.
Hva mer er, kroppen skal herliggjøres på oppstandelsens dag. Det kristne syn på kroppen har perspektiver langt ut over vår jordiske virkelighet – og dette syn – vårt menneskesyn – er mer enn aktuelt selv om det kan virke totalt ubegripelig for vår samtid.
Kroppsfiksering – og kroppsforakt
Som vi nevnte innledningsvis, lever vi i en veldig kroppsfiksert kultur. Kroppen er gjenstand for beundring og begjær, men også forakt og utnyttelse. Kroppsfiksering og kroppsdyrkelse blir veldig lett kroppsforakt – forakt for det ufullkomne, det syke, det aldrende, det nedslitte menneske. Den kroppen som dyrkes, er den unge, spenstige, vakre, lytefrie kroppen. Paven omtaler også i sin encyklika kroppsdyrkelsen i vår tid (noe helt annet enn herliggjørelse!): ”Den forherligelse av kroppen som vi i vår tid er vitne til, er bedragerisk. (…) I virkeligheten står vi overfor en nedvurdering av det menneskelige legeme, som ikke lenger (…) er et levende uttrykk for vår hele væren, men reduseres til ren biologi. Den tilsynelatende forherligelsen av kroppen, slår lett over i hat mot alt kroppslig. I motsetning til dette har kristentroen alltid ansett mennesket for å være et ”to-enig” vesen, hvor ånd og materie griper inn i hverandre og begge derved løftes opp til det guddommelige, føre oss ut av oss selv, men derfor kreves der også en oppstigning som forutsetter avkall, renselse og helligelse. (DCE5)”
Vårt samfunn har tatt et langt steg fra den bibelske aktelsen for den egne og den andres kropp, som må tas hånd om og respekteres, og antatt et nærmest gnostisk syn på kroppen som en forbruksvare som kan gå ut på dato. På den ene side en uforpliktende åndeliggjøring bort fra materien med vekt på opplevelser og følelser, på den andre side et gjennom materialistisk syn på menneske som reduserer mennesket til ren biologi – det gir seg til kjenne ikke minst på seksualitetens område.
Den katolske kirke er den eneste i vår samtid som tør komme med innvendinger mot fri seksualitet. Ofte blir vi beskyldt for kroppsfiendtlighet, og det har da også vært tendenser i denne retning, men i det klima vi lever i dag, tror jeg med rette vi heller kan kalle det en kristen respekt for kroppen. Ingenting er løsrevet – alt står i en sammenheng.
Kristendommen betrakter seksualakten innen ekteskapet som en sakramental handling ettersom den er en deltagelse i skaperverket og et bilde på Treenighetens indre liv, hvor de guddommelige personene gir seg uforbeholdent og uavbrutt til hverandre i betingelsesløs kjærlighet og fullstendig tillit.
Ær da Gud med deres legemer
Kroppen er ikke et instrument for eget velbefinnende. Den er tegnet og stedet der vi trer i relasjon til andre, både i lyst og lidelse. Kroppen er ikke en materialhaug for engangsbruk. I hvert menneskes øyne speiles glansen av Gud, i barnet, i den syke og ringeaktede, i stoffmisbrukeren, i den døende likesåvel som i de unge, aktive og vellykkede. Du er Guds avbilde gjennom å være menneske, ikke for hva du gjør eller presterer.
Anders Piltz er en av dem som i vår tid polemiserer sterkt mot gnostiske villfarelser i vår tid: ”Den rent funksjonelle seksualiteten – sex som sportprestasjon eller behovstilfredsstillelse, bygger på forutsetningen av at seksualakten er en nødvendig fysiologisk prosess blant andre (…) og følgelig kan utføres uten personlig engasjement, men helst lysbetont. Dette ser den katolske kirke (og klassisk kristendom) som en ny versjon av en gammel gnostisk villfarelse, som innebærer at kroppen er et verktøy som menneske anvender for ulike hensikter, så lenge den fungerer. Det jeg gjør med min kropp, det angår bare meg og mitt innerste, egentlige jeg. Jeg kan behandle den som jeg vil, den kan ikke gjøre krav på noen særlig respekt, ettersom den er en eiendel blant andre.” Den innsikt at sjelen gjennomtrenger hver del av vårt legeme og at legemet i ett og alt reflekterer sjelens hele: at vi er ett, er her totalt fraværende. Mot dette står ikke minst tankene til pave Johannes Paul II, Karol Wojtyla, som konsekvent nektet å isolere personen fra kroppen og avslo en rent fysisk forståelse av seksuell kjærlighet.
Paulus har vi allerede vært inne på innledningsvis under henvisning til hans polemikk mot de samme tendensene i menigheten i Korint. 1 Kor. 6,19-20. ”Vet dere ikke at deres kropp er den Hellige Ånds tempel, som bor i dere? … Ær da Gud med deres legemer.
(har tidligere stått på trykk i Credimus, nr 2/2007)
Litteraturtips:
Benedikt XVI: Deus Caritas Est
Anders Piltz (katolsk prest, forfatter og professor i latin ved Universitetet i Lund, Sverige): Mellan ängel og best – om menneskets verdighet og gåte i europeisk tradisjon, Alfabeta 1991. Det gråtande djuret – om menneskets mangetydighet i europeisk tradisjon, Norma 1998. Se ansiktet – 24 essays foran inkarnasjonens mysterium, Artos 1999.
AVE CRUX SPES UNICA 