Samvittighet er noe herk

Samvittighet er noe herk, sa Huck Finn i barndommens klassiker.
Samvittighet er en privatsak, sa statsministeren, ellers kan den bli noe herk for andre. Det siste sa han riktig nok ikke. Det var jeg som tolket ham slik da han kommenterte forskriften som forbyr fastleger å bruke reservasjonsretten.
Hva er det med disse legene? Kan de ikke bare gjøre jobben sin og la samvittigheten bli igjen hjemme? Som han så greit sa det, statssekretæren: Kan de ikke følge loven, må de finne seg annen jobb.
I vårt liberale samfunn later det til å være vanskelig å godta avvikende syn.”Reservasjonslegene” fremstilles som fundamentalistiske bråkmakere, og synspunktene deres som usolidariske og uønskede. Til nå er det lite som tyder på at reservasjonslegene er et betydelig problem for abortsøkende kvinner. Verken minister eller statssekretær kan fremlegge ett eneste eksempel i så måte, og ordføreren i Vinje, Arne Vinje (SV), uttalte senest i går (23/2) til NRK Østafjells at det hittil var en teoretisk probblemstilling, da det aldri var kommet klager på helsetilbudet i Vinje. (Det var NRK Østafjells som blåset opp ”problemet” med fastlege Gunnar Grøstad Johnson på helt sviktende grunnlag, for øvrig.)
Men til tross for dette, så skal ikke fastlegene lenger få lov å reservere seg når det gjelder abort, abortive midler og assistanse til befruktning av lesbiske par. De vil sikkert ikke få reservere seg mot surrogati eller assistert selvmord/dødshjelp heller den dag det blir legalisert. Det er ingenting som tyder på at dilemmaene blir færre – Og hva da? Hvor lenge får sykehuslegene beholde reservasjonsretten?
Dette har vært – og er – også et hett tema i Sverige. En henvendelse fra svenske parlamentarikere til Europarådet for noen år siden om å sikre kvinners rett til reproduktive helsetjenester (abort og prevensjon) ved å frata leger og helsepersonell ved offentlige sykehus reservasjonsretten – fikk ikke medhold. Tvert imot slo Europarådet i en resolusjon (8/10-2010) fast at ingen person, intet sykehus og ingen institusjon behøver delta i aborter, dødshjelp eller noe annet som som skulle kunne forårsake at et menneskelig foster eller embryo dør. Samtidig ble det lagt vekt på at alle har rett til medisinsk behandling uten at det drøyer ut i tid. Rådet understreker videre den enkeltes rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet hos dem som arbeider innenfor helsevesenet. (”Ja til samvetsfrihet”, Signum, 7/2010).
Ifølge ledende norske politikere så bør altså helsepersonell legge igjen samvittigheten hjemme. Men er det virkelig ønskelig at helsearbeidere, ja, arbeidstagere i alminnelighet kobler ut samvittigheten i tjenesten og bare adlyder ordre? Gjør statsministeren det selv, kanskje? Og hvorfor bare helsepersonell? Hva med varslerne for eksempel – blir det da deres problem at de ser forskjell på rett og galt og reagerer? Det fins flere konsernsjefer som sikkert syntes det hadde vært greiere om deres ansatte hadde sjaltet ut samvittigheten…
Spørsmålet om samvittighetens plass og betydning er ikke nytt. Kirkefedrene befattet seg også med spørsmålet, og Johannes Chrysostomos sier om samvittigheten at ”det finnes ingen høyere domstol på jorden. Om alle anklager deg, men din samvittighet ikke gjør det, salig er du”. Og middelalderens skolastikere spurte om man er forpliktet til å følge sin samvittighet om den objektivt sett tar feil. Debatten munnet ut i det som ble den katolske kirkes lære: også den samvittighet som objektivt sett (ut fra kirkens lære) tar feil, er vi etter moden overveielse, forpliktet til å følge. Men det innebærer at samvittigheten bygger på objektive normer og korrekte fakta. Samvittigheten er ikke autonom, den kan ikke selv definere loven, men leser og tolker den.
Europarådets uttalelse poengeter et viktig forhold. Det finnes moralske prinsipper som er forut for alle menneskelige lover og regelverk, og står over flertallsbeslutninger. Staten kan ikke vedta moralske verdier, den kan bygge et lovverk på dem og straffe overtredelser. Det finnes en høyere instans enn loven. Det er samvittigheten.
Samvittigheten er den positive kraft som får oss til å utføre de handlinger vi innerst inne vet er riktige – det vi må gjøre for siden å kunne møte seg selv i speilet uten å skjemmes.
Intet samfunn er tjent med en doktrine der ingen får påberope seg sin samvittighet. En slik konformitet er en farlig vei som Europa har prøvd før med katastrofale følger. Moralen er til syvende og sist alltid den enkeltes ansvar, med andre ord et samvittighetsspørsmål.
(Jeg har latt meg inspirere av flere artikler av prest og idéhistoriker Anders Piltz i det svenske tidsskriftet Signum.)