”Se din verdighet, du kristenmenneske”, heter det i pave Leo den stores mektige julepreken fra 400-tallet. Fordi Gud var blitt menneske, hadde mennesket fått del i den guddommelige natur. Slik begrunnet Leo menneskets verdighet.
Og slik kan vi også begrunne det i dag. For hvordan skulle man ellers begrunne ideen eller postulatet om menneskets verdighet om ikke med en guddommelig instans? Nå kan jo det med begrunnelsen virke overflødig – Selve ideen om menneskets verdighet – at det er noe som er alle gitt uansett og som følgelig er ukrenkelig – er ved første øyekast ukontroversiell, slik det nødvendigvis må være i samfunn som har avskaffet slaveriet. Mennesket er et mål, aldri et middel, og menneskets frihet og rettigheter som følge av denne verdighet, er knesatte prinsipper i vår kulturkrets.
Hvorvidt det virkelig er mulig å holde prinsippet om menneskets verdighet i hevd uten en guddommelig forankring, er et annet spørsmål. Men om menneskets verdighet begrunnes pragmatisk eller dogmatisk, så er det uansett en tro, et postulat som ligger til grunn.
Da en annen pave Leo tok til orde for menneskets verdighet, var det på et langt senere tidspunkt og i en helt annen kontekst. Nemlig Leo den 13.s rundskriv eller ensyklika ”Rerum Novarum” (RN) fra 1891, ’om de nye ting’ – det var arbeidernes forhold det dreide seg om, og en motstand mot en økonomisk determinisme som satte økonomiens uavvendelige lover over menneskets interesser. RN insisterer på menneskets primat over økonomien, det åndelige og moralske over det materielle.
Dette rundskriv regnes som selve startskuddet for sosiallæren som egen genre eller disiplin i den katolske kirkes lærekorpus. Og alle senere pavelige rundskriv innen samme område henviser til dette. Det er straks nødvendig å si at sosiallæren ikke kan begrenses til en samling pavelige dokumenter innenfor det siste hundreår eller vel så det. Det eksisterer et stort tilfang av dokumenter, og der er mange praktiske eksempler fra både tidligere og nyere kilder som har bidratt til den katolske kirkes sosiale tenkning og utviklingen av denne.
Det er også helt nødvendig å si at sosiallæren ikke først og fremst er skrevet doktrine, den er levd liv. Der er tallrike mennesker som gjennom sitt litt og sitt virke arbeider for nestens og det felles beste uten noen gang å ha lest en sosialensyklika. (Caritas – utviklingshjelp, ordenssøstres innsats på alle kontinenter – alfabetisering, hospitaler, ernæringsprogrammer…) Dette blir derfor bare et blikk inn i denne materien, ikke mer.
En av dem, som i kraft av sitt embete og omstendighetene han levde under, har kunnet si oss noe om hva sosiallæren dreier seg om, er biskop Belo, tidligere biskop på Øst- Timor, som fikk Nobels fredspris i 1996.
I sitt Nobelforedrag sa han blant annet følgende: «Som menneske kan jeg ikke være likegyldig overfor det som angår mennesket… Som medlem av Kirken påtar jeg meg oppgaven å kaste lys over og fordømme alle menneskelige forhold som strider imot kristendommens idé og Kirkens lære om mennesket… Den katolske biskop er hyrde for en del av Guds folk. Hans egentlige oppgave er av åndelig karakter… mennesket er ikke bare en åndelig skapning – vi frelses som hele mennesker – både åndelig og legemlig. Derfor vil en katolsk biskop aldri kunne være likegyldig når et folks muligheter for full menneskelig utfoldelse ikke respekteres. Kirkens oppgave er ikke av sosio-politisk, men av religiøs natur. Det er således på denne bakgrunn at Kirken som en kilde til opplysning og kraft, ansvarliggjør og bidrar til å styrke menneskesamfunnet.»
Dette er sosiallæren i et nøtteskall – Troen har konsekvenser for vårt liv, og den Guds frelse som Kirken forkynner er en frelse fra synd, fra splittelse, fra alt som river ned og ødelegger relasjoner mennesker imellom. Og frelsen angår oss somhele mennesker, som samfunnsmennesker – i stand til å bygge det gode samfunn og til å ødelegge det. Vi er fullt ut i stand til begge deler.
Sosiallæren er en del av Den katolske kirkes morallære, det er mennesket det dreier seg om i sosiallæren også – mennesket som samfunnsvesen. Ofte er vi veldig nærsynte når vi snakker om moral – det blir liksom så privat, først og fremst private affærer mellom mennesker som egentlig ikke angår andre. Men moral er aldri bare privatmoral, og hva skal vi nå egentlig med en moral som ikke har sosiale konsekvenser? Moral er ingen privatsak, like lite som kristendommen er det.
Sosiallæren forsøker å forstå hvordan samfunnet fungerer og reflektere over hvilke prinsipper samfunnet bør styres etter. Dette er i og for seg ikke noe nytt i Kirkens historie. I Evangeliet leser vi om forholdet til Gud og keiseren, og Paulus formaner oss om forholdet til de rette styresmakter. Kirkefedrene behandler mange spørsmål av ”politisk” karakter, spørsmålet om rettferdig krig som ett eksempel, Thomas Aquinas likeså, og jesuittene bidro til utviklingen av internasjonal rett på 15-1600-tallet. Men denne refleksjonen fikk en særlig form mot slutten av 1800-tallet hvor kirkens posisjon i samfunnet er i ferd med å endres radikalt– Leo XIII ledet en kirke som var skadeskutt etter at den i 1870 hadde mistet territoriene – Kirkestaten – som i praksis delte Italia i to, og som i 1870 ble invadert av italienske tropper under den fransk-tyske krig, en situasjon som ikke ble løst før ved Laterantraktaten i 1929, og samtidig skulle Kirken komme til rette med etterdønningene fra den franske revolusjon og industrialiseringen. Og det er altså i denne situasjonen at pave Leo XIII i 1891 kom med ensyklikaen Rerum novarum – om de nye ting
Det er nytt i mer enn ett henseende, for det Leo gjør er åpne for en dialog med samfunnet omkring – ikke bare belære og fordømme, som hans forgjenger Pius XI hadde gjort med slående klarhet – I 1864 kom Pius IX med ”Syllabus”, en katalog over den moderne tids villfarelser hvor han fordømmer alle de moderne friheter: ytringsfrihet, religionsfrihet, samvittighetsfrihet…
Kirkens tilnærming til omgivelsene er i sterk grad farget av samfunnet den lever i. Pius IX fordømmer alt, Leo XIII søker en dialog, Pius X mer triumfalistisk igjen, mens Johannes XXIII representerer en mer ydmyk og beskjeden kirke. Her er ikke nevnt paver som Benedikt XV, som var pave under 1. verdenskrig, eller Pius XII som var pave under 2. verdenskrig – og som begge har etterlatt seg mengder av betydelige brev og taler, men ingen sosialensyklika i teknisk forstand.
Her noen ”highlights” fra sosiallærens historie:
40 år etter Rerum Novarum, i 1931, kom neste sosialensyklika som het nettopp det, ”40 år etter”
1931 – Quadragesimo anno – Pius XI – stikkord er diktaturene, den totalitære stat hvor han lanserer subsidiaritetsprinsippet – (aktuelt i forbindelse med EU og Maastricht -)
Så gikk det 30 år før en ny bølge av uttalelser og rudnskriv skulle komme – åpnet med
1961 – Mater et magistra – Johannes XXIII om Kirken som mor og lærer
1963 – Pacem in terris – Fred på jord – Johannes XXIII. Denne representerer en milepæl i sosiallærens historie og i Kirkens tilnærming til verden – Paven henvender seg til ”alle mennesker av god vilje”, og dette er helt nytt. Frem til da hadde pavene henvendt seg til biskoper og patriarker og ”alle som deler vår tro”. Men her altså til ”alle mennesker av god vilje”. Et viktig poeng er at noe er grunnleggende felles for hele menneskeheten, som igjen understøtter en aktiv deltagelse i samfunnslivet og åpner for en dialog med annerledes troende og tenkende mennesker. ”Det felles beste” er sterkt understreket her.
I denne sammheng må også nevnes ett av Det annet vatikankonsils dokumenter, Dignitatis Humanae (menneskets verdighet) som kom i 1965- Det er dekretet om religionsfriheten hvor konsilfedrene stiller seg entydig på religionsfrihetens side og fremholder at retten til religionsfrihet har sitt grunnlag i menneskets verdighet. De sier videre at mennesket ikke bare har rett, men plikt til å følge sin samvittighet i sin søken etter Gud, mens altså Pius IX et hundreår tidligere – (1864 Syllabus) – hadde fordømt religionsfriheten og samvittighetsfriheten som en av den moderne tids villfarelser… –
Nå kunne man tro at kirken derved hadde gjort en veritabel kuvending, men dette er først og fremst betinget av tidens tenkning og kirkens selvforståelse i møte med sin tids utfordringer. Tilslutningen til en sannhet, konstituerte samfunnet, derfor konfesjonelle stater som var resultatet av Westfalerfreden 1648. Og det var Kirken som definerte den, sannheten altså. Dogmet om pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål kom som kjent under Det første vatikankonsil i 1870. Helt motsatt den moderne tids paradigme hvor friheten, ikke sannheten er konstituerende faktor – enhver fritt kan ”velge sannhet” – fritt frem for den subjektive og individualistiske varianten – ”det føles riktig”, ”det er riktig for meg” – Nå skal det sies at det heller ikke var rom for religionsfrihet i samfunnet forøvrig – (i parentes bemerket så kom religionsfriheten inn i den norske grunnloven i 1964.)
Det annet Vatikankonsil åpner for dialog ikke bare med andre kristne, men også med verdensreligionene og ikke-troende. Det sier svært meget om endringen i kirkens selvforståelse som har foregått i løpet av en hundreårs periode, og i denne perioden skjedde det mye. Det første vatikanskonsil ble avbrutt da kirkestaten ble besatt av italienske tropper – de rakk bare å vedta dogmet om pavens ufeilbarlighet før paven måtte søke tilflukt i Vatikanet og var ”fange” der frem til 1929 da Laterantraktaten ble vedtatt som regulerte forholdet mellom Kirkestaten – det som var igjen – og den italienske stat. Neste sesjon skulle dreie seg om kirken, men det ble det ikke noe av, og vi måtte vente nesten 100 år før et nytt vatikankonsil, det andre, gjorde nettopp Kirken og dens forhold til verden til hovedsak.
Kardinal Yves Congar – en av det 20. århundres store ekklesiologer (ekspert på teologi om kirken) og betydeligste teologer ved Det annet vatikankonsil – uttalte at kirken ved Det annet vatikanskonsil for første gang kunne definere seg selv som kirke i teologisk forstand fordi den var ubundet av territoriell makt –
Men det som skjer er at i det øyeblikket Kirken mister sin territorielle makt, da gis det rom for noe annet – Kirkens virkeområde utvides på sett og vis. Kirken blir fri til å være kirke, noe som tydelig avspeiles i Det annet vatikankonsils dokumenter – Lumen Gentium (Om Kirken) som tar opp Kirken natur i teoogisk forstand og Dignitatis Humane (Om religionsfriheten) som definerer Kirkens stilling som i samfunnet.
– Paul VI taler i FN i 1965 og fremstiller Kirken som «experte en humanité», intet mindre, og tar i Populorum Progressio – om folkenes utvikling (1967) til orde for en ny humanisme – og avviser en strengt materialistisk tenkning om mennesket som han også mener utviklingshjelpen bar preg av – i den forbindelse ”autentisk menneskelig utvikling”, kritiserte markedsliberalismen og insisterte på solidariteten med utviklingsland –
– ”denne nye humanismen” et prosjekt som JPII skulle gjøre til sitt, mennesket og dets verdighet sto i sentrum for alt han sa, tenkte og gjorde – og han bidro for øvrig til å utvikle sosiallæren substansielt.
Så kan man selvfølgelig spørre hvorfor sosiallæren som egen disiplin kom da den kom, og ikke tidligere? Det jeg synes er interessant når vi snakker om emnet, er at sosiallæren vokser frem som egen disiplin idet Kirken er i ferd med å gå fra å være selvsagt premissleverandør i et relativt enhetlig samfunn, til å bli og akseptere å være en av flere i et pluralistisk. Det er også et viktig og interessant poeng at sosiallæren først skyter fart når Kirken opphører å være verdslig makt, altså ikke lenger har noen territorial makt – ikke har noe landområde å forsvare.
Når Kirken oppgir sine verdslige pretensjoner, da skjer det flere ting. Det gir blant annet rom for fornyet kirketenkning. Det er fristende å trekke en parallell til den nytestamentlige utvikling på området. Kirketanken oppstår idet Gudsriket lar vente på seg og man begynner å tenke eskatologisk om det. I det tyvende århundre, idet Kirken mister siste rest av territorium, begynner man å tenke eskatologisk om Kirken – kirken som mysterium, som åndelig størrelse. Kirken som åndelig størrelse er uavhengig av militær og territorial makt. Men når Kirken til syvende og sist oppgir sin verdslige makt, insisterer på å være fri fra verdslige myndigheter, da risikerer den også at verdslige myndigheter frigjør seg fra Kirken… Stalins berømte og ironiske spørsmål: «Hvor mange divisjoner har paven?», taler sitt tydelige språk; makt er lik territorier og militær styrke. Hva hjelper det å ha sannheten på sin side, når andre har makten, med andre ord.
Det er verdt å merke seg er at idet Kirken taper terreng – både territorialt og åndelig – utvider den samtidig virkeområdet – som vi har sett i eksemplene Johannes xxiii som henvender seg til ”alle mennesker av god vilje”, Paul Vis og ikke minst Johannes Paul Iis reiser og diplomatiske virksomhet. Den katolske kirke i dag en viktig aktør innen diplomatiet – pavelige stasjoner, nuntiaturer, viktige, nøytrale møtesteder – kirken er bak alle grenser – og mens det for hundre år siden var en håndfull honorære konsuler knyttet til Vatikanet, har Den hellige stol i dag diplomatiske forbindelser til nærmere 200 stater.
”Menneskets vei er Kirkens vei”, sier Johannes Paul II i Redemptor Hominis – Menneskenes frelser – hans tiltredelsesensyklika og programerklæring 1978. Og i et av mange fredsbudskap, sier JPII blant annet følgende: ”ettersom hver person kan ta moralske beslutninger, kan ingen menneskelig virksomhet ligge utenfor etikkens sfære – Politikk er en menneskelig virksomhet.” Ergo noe som angår oss som kirke –
Det tradisjonelle kristne svaret på den urett som rammer mennesket, har gjerne vært å øve barmhjertighet. I nyere tid en voksende innsikt i at dette ikke er nok, røttene til urettferdigheten må analyseres og forstås for å bekjempes. Under bispesynoden i Roma i 1971 ble det hevdet at å kjempe for rettferdighet og arbeide for en endring av samfunnet var en konstituerende del av forkynnelsen av Evangeliet – og at det å søke å fremme rettferd ikke var valgfritt, men en grunnleggende del av Kristus-etterfølgelsen –
Og her kommer sosiallæren inn – Den inneholder et stort tilfang av teorier, men lite anvendt politikk. Den gir ingen fasitsvar. Det dreier seg om å anvende kristne prinsipper på aktuelle problemstillinger – sosiallæren er ikke fastlagt en gang for alle ingen dogmer, men enkelte prinsipper som har utkrystallisert seg:
Menneskets verdighet, subsidiaritet, solidaritet, det felles beste, option for the poor (ta stilling for de fattige), (ikke-vold)
Menneskets verdighet – basis for katolsk sosiallære, ukrenkelig siden alle mennesker er villet og elsket av Gud –
– subsidiaritet og solidaritet ––
Subsidiaritet – gått inn i det profane politiske språk i og med Maastricht-avtalen – subsidiaritetsprinsippet finner vi først hos Pius XI i hans ensyklika Quadragesimo anno fra 1931 – i kamp mot diktaturene – en desentralisering av makt, hvor beslutningene skal treffes så nær basis som mulig, og hvor overordnede instanser bare skal gripe inn dersom de underordnede instansene ikke makter oppgaven – subsidiariteten – å forflytte makten nedover, men også i noen tilfeller oppover til internasjonale organer som står i fellesskapets tjeneste.
Mens subsidiariteten representerer en vertikal maktfordeling, går solidariteten horisontalt – sier noe om det å være disponert for å se andre som en annen ”seg selv” – langt fra noen sentimental medfølelse, men en erkjennelse av at det vi har, har vi fått som gave, og vi har det for det felles beste, ikke bare for oss selv.
Subsidiariteten forutsetter en gjensidig avhengighet på alle plan i samfunnet – korresponderer med solidaritetens ”dyd” – som er et bevisst og vedvarende arbeid for det felles beste – for alle og enhver fordi vi er ansvarlige for alt og alle” (Sollicitudo Rei Socialis) SRS 38 – pave Johannes Paul II fremholder solidariteten som en ”kristen dyd”.
Ideen om ”det felles beste” blir ansett for å være det som garanterer individet dets rettigheter samtidig som det setter grenser for de samme, idet alle rettigheter også er ment å tjene fellesskapet – både den enkeltes og det felles beste.
Option for the poor – å ta de fattiges side – som fant sitt uttrykk i frigjøringsteologien i 1960-årene – som forplikter kristne til å bekjempe urettferdighet, undertrykkelse, utnyttelse av marginaliserte grupper i særdeleshet, og avstå fra å løpe de mektiges ærend –
Et siste punkt i denne forbindelse er preferansen for ikke-vold som ligger implisitt i nyere tenkning omkring krig og fred – det er ikke eksplisitt i katolsk sosiallære, men en klar tendens –
I løpet av de vel hundre år sosiallæren har eksistert som egen disiplin, så har den utviklet seg fra å fokusere på europeiske forhold til å omfatte hele verden – De første ensyklikaene var fundert på naturrettstenkning, mens de under Johannes Paul II tar sitt utg.pkt i personen og menneskets valgmuligheter, en teologisk antropologi sterkt farget av den filosofiske retning – personalismen – som han identifiserte seg med- I Redemptor Hominis 1978 står menneskets verdighet sentralt, og med den friheten og menneskets rettigheter. JPII taler også om ”sosial kjærlighet” – rettferdighet er ikke nok, om ikke denne dypere makt – kjærligheten – får forme menneskets liv i alle dets dimensjoner. (Dives in Misericordia)
Sosiallæren er ikke fastlagt en gang for alle – ingen dogmer – mye forandrer seg i kirkens holdning til samfunnsspørsmål – slaveriet ett eksempel – I det 19. århundre en massiv kirkelig kritikk av de moderne friheter, altså det som er ansatsene til vår tids demokrati- og menneskerettighetstenkning – Men om tiden har løpt fra den kirkelige kritikk, så kan det kanskje være interessant å merke seg at kritikken av markedsliberalismen har vært fast og vedvarende fra pavenes side gjennom de siste 150 år!
Kirken har gått fra en nærmest ensidig avvisning til en total aksept av demokratiet og menneskerettighetene i erkjennelsen av at demokratiet, bygget på et sett universelt aksepterte verdier, var den beste måten å sikre enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter på. Samtidig er man opptatt av demokratiets grenser, de demokratiske prosedyrer – Demokrati i seg selv intet moralsystem – ”bare flertallet er enig, er det rett” – det forutsetter et sett av universelt aksepterte verdier – grunnleggende menneskerettigheter. JPII utvikler dette i stor grad i Evangelium Vitae – ensyklikaen fra 1995 om livets ukrenkelighet: ”livet er alltid et gode” – truslene mot livet i vår kultur – det ufødte, det syke og hjelpetrengende, – for å oppsummere: i katolsk sammenheng er menneskets rettigheter noe som utledes av menneskets iboende verdighet som gudvillet skapning – det som truer menneskelivet, det truer også demokratiet, for demokratiet bygger på respekten for visse grunnleggende og uforanderlige verdier.
Dette forholdet mellom demokrati og en etisk relativisme som truer demokratiet i dets grunnvoller, er et tema som Benedikt XVI har gjort seg bemerket med også før han ble pave. Så bemerket at de fleste regnet det som selvsagt at hans første ensyklika ville dreie seg om dette, men sosialensyklikaen har latt vente på seg, i stedet har vi fått én om Guds kjærlighet og en annen om håp, og en bok om Jesus Men når det er sagt: et antall taler som i Frankrike i 2008, om religionens plass og betydning i det sekulære samfunn som er verdt å få med seg.
Sosiallæren opererer med et hierarki av rettigheter – den fundamentale menneskerett: retten til liv – rettigheter som intet samfunn kan vedta være ikke-eksisterende – videre religionsfrihet, og med den retten til å følge sin samvittighet, retten til arbeid, til en rettferdig lønn, (å kunne forsørge seg selv og ens nærmeste), bolig, medisiner, ytringsfrihet, utdanning, å stifte familie og underholde den. Katolsk moralteologi sier at menneskets mål og oppgave er å bli fullt ut menneske, og bare et samfunn som respekterer menneskets grunnleggende rettigheter gjør denne sanne veksten mulig
Syndens strukturer: Når samfunnet ikke legger til rette for dette, når samfunnsforhold tvert imot skaper urett, hindrer mennesket i å utfolde seg, til å ta reelle, frie valg – være fri til å velge det gode, så snakker paven om ”syndens strukturer” SRS (1987) n 36: som bunner i personlig synd; egoisme, profitt-, maktbegjær som eksempel
Sosiallæren favner vidt – med hele verden som horisont, ned til enkeltmennesket og familien som samfunnets primære celle. Sosiallæren gjerne kalt ”kirkens best bevarte hemmelighet” Når man først blir oppmerksom på sosiallæren som fenomen, så er den ikke lenger en hemmelighet, men man gjenfinner den faktisk overalt. Som da jeg i sin tid leste dokumentet om rosenkransen, det slo meg at det springende punkt i det hele er Guds menneskevorden og menneskets verdighet – og disse to som er sider av samme sak, kan stå som tolkningsnøkkel til Johannes Paul IIs pontifikat – Det sto i sentrum for alt hva JPII sa, skrev og gjorde –
JPII har utviklet sosiallæren som ingen av hans forgjengere- globalt – miljø, dyr – alt – –” SRS nr. 38 (s. 42) solidaritet, forvalteransvaret trekkes inn – det felles beste er målestokken.
I hans første ensyklika ”Menneskenes frelser” taler han om mennesket og verden og selve meningen med vårt liv i den, og om det nye liv vi får i Jesus Kristus. Å forkynne Jesu frelse er evangeliseringens oppgave – for derved å omdanne og fornye menneskeheten – Det innebærer også å frelse menneskeheten fra alle krefter og strukturer som binder den, samtidig som en politisk frigjøring ikke er det endelige mål. Man kan altså ikke likestille friheten og frelsen i Kristus med politisk frihet. Politiske mål kan være religiøse delmål, men de er ikke kristendommens endelige mål – som er mer enn det, mye mer enn det –
Jesus kom til verden for å forkynne og initiere Guds rike ”i himmelen så og på jorden”– et rike preget av rettferd, sannhet, frihet, fred, kjærlighet, glede –
begreper som rommer langt mer enn vi vanligvis tenker (det bibelske begrepet om rettferd har med rette relasjoner å gjøre – relasjonene til Gud og vår neste – beretningen om arbeiderne i vingården forteller at Guds rettferd er mer enn ”lik lønn for likt arbeid”) Rettferd med relasjoner å gjøre, rett relasjon til Gud og til mennesker –
Utgangspunktet for katolsk sosiallære er mennesket som relasjonelt vesen. Mennesket er resultatet av en relasjon – våre foreldres – og det enten vi er villet, ønsket, planlagt eller ei. Sånn ble det, vi er skapt t av en relasjon for å leve i relasjon, i samfunn med Gud og mennesker – en Gud som både gir liv og opprettholder liv, som er selve virkelighetens grunn, som omslutter alt og alle med sin kjærlighet. En Gud som ikke bare er stor, men større enn alle våre forestillinger, som sprenger det muliges grenser og gir oss evig liv –
Guds storhet – en Gud som ble menneske – Menneskets verdighet i dets gudlikhet – en verdighet som kan krenkes, men aldri avskaffes – Menneskets verdighet, som er hva det ufødte barnet, det hjelpetrengende mennesket, overgriperen, bøddelen og helgenen har felles. Det er inkarnasjonen det dreier seg om – Gud som ble menneske – og sosiallæren handler om den inkarnerte tro – den levde troen – den levende troen – den troen som gir liv –
Det er i dette univers fr. Arnfinn lever, virker og er – forkynneren, apostelen, som gjør evangeliets ord til sine: ”Gå og fortell hva du har hørt og sett” – mennesker som blir helbredet, mennesker som får oppreisning, mennesker som får nytt liv, nytt håp, ny glede – en bedre verden, ja, et sosialt program, gjerne det , men det stopper ikke der – det stopper ikke før både himmel og jord er fornyet, og det som en gang var er borte (Åp 21,1ff). og det gjør ikke fr. Arnfinn heller, kjenner jeg ham rett!
(Dette innlegget ble holdt 20. september 2008 i anledning fr. Arnfinn Harams 60-årsdag.)
AVE CRUX SPES UNICA 